Bikkja mi har det ikke helt bra om dagen. Tispa på toppen av bakken har løpetid og bikkja mi er ekte hannhund. Han sitter med et lengselsfullt blikk i sofaen og stirrer ut av vinduet mens han hviler haka på sofaryggen. Av og til legger han hodet tilbake og uler litt, før han fortsetter å stirre. Mat vil han ikke ha. Bare frokostbrødskiva med leverpostei, men tørrforet står i fred. Det er annet som frister. Han har nettopp vært en liten uke i byen hos foreldrene mine, mens den verste løpetia sto på, så han fikk litt fred i kroppen og mat i magen.
Sukk. Nå hadde vi nettopp besøk på tunet av den tispa som det er snakk om. Hun er egentlig ferdig med tia si, men det henger tydeligvis godlukt igjen. Det gikk bra, dette, helt til tispa kom og ringte på (ja, eieren altså…) og bikkja mi ble med ut og fikk snuse og vimse og da var det altså gjort. Nå sitter han her og maser og piper og småuler…
Faen, tenk om mennesker hadde det sånn! Ble like urolige hver gang de var kåte. Ulte med lengselsfull stemme og nektet å spise. Snuste baki rumpa på hverandre og… Faen, jeg er glad jeg ikke er hund! Jeg synes synd på hestene våre også, jeg. Hingsten på to år og hoppa på 15, de er adskilt nå. Vi har ikke verken plass eller råd til føll, og derfor er hvetebrødsdagene deres over og de må stå og se lengselsfullt på hverandre med en meter mellom seg og skilt av to strømgjerder som gir dem en solid kavring om de er borti. Hoppa har nettopp vært i brunst, og det var ikke greit, nei, å være hingst når det lukter godt fra sidebeitet. Humring og hyling, løping fram og tilbake langs gjerdet og triste blikk på oss. Jeg gruer meg til våren når den verste brunsten setter inn.
Som sagt, jeg er glad jeg er menneske. Har kontroll på dette. Men så er det jævlig rart også da, at vi har det helt motsatt av hundene. Vi er minst brunstige når vi blør og hundene er motsatt. Men hestene blør ikke, de bare renner det safter av (som av oss jentene). Hunder har løpetid to ganger i året (tamhunder, ulver en gang i året) og hestene, de har brunst faen meg en gang i måneden (like ofte som vi har tia vår, vi jentene). Det vil med andre ord si at vi er mye likere hestene enn vi er like menneskets beste venn. Allikevel er jeg glad jeg er menneske. Seksuelt sett.
Vi er et merkelig sammensurium av hele dyreriket. Det eneste vi ikke gjør i forhold til dyr og fugl og fisk, er at vi legger egg. På en måte gjør vi jo det (ikke medregnet gullegg vi legger i løpet av et liv…) men vi ruger ikke som fuglene. Dog er vi også like fugler på et område: Noen fugler er monogame, det er også de fleste mennesker. Monogami vil si at du har en fast partner hele livet. Men så finnes det også mennesker som liker seg best som løvinnen i en løveflokk, flere hunner på en hann… eller som froskene, flere hanner på en hunn – samtidig.
Kattene må ha det trasig. Hunnkattene, særlig, og da snakker jeg om hele slekta fra søte huskatter til digre løver. De får ikke eggløsning som andre arter gjør. Hannkatten har mothaker på tisletaslen, og når han trekker seg ut etter en omgang, rasper mothakene mot skjedeveggen og starter eggløsninga på den måten. Men godt er det ikke, ser det ut til, for hunnkatta snur seg og lange ut med labben mens hun freser sint – liten pus eller stor løve.
Oterne har det også faen så trasig, i hvert fall havoteren. De er en av de få dyrearter som gjør det snute mot snute. Hannoteren må nemlig bite seg fast i snuten på sin elskede make, noe som ofte er en smertefull og blodig affære for hunnoteren. Som sagt; jeg er glad jeg er menneske.
Kanskje du syns det er rart å skrive om dyr og sex i et erotisk hjørne, men jeg blir så fascinert av hvor like dyrene vi er – og likevel forskjellige. Mangfoldets fantastiske verden.
Det eneste som da gjenstår, er vel å fortelle hvordan pinnsvin gjør det. Pinnsvinhannen, skjønner du, han har et jævelsk langt utstyr. Åssen han snor den forbi alle piggene, det er meg en gåte, for piggsvinhunner barberer seg ikke. Å bruke gummi der i gården ville vært idiotisk, siden piggene lett kan stikke hull på,n og da så. Men i bunn og grunn gjør pinnsvin det jævlig forsiktig.
Kan du forstå det?
Berit H. Hagen
