Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg begynte kampen. Den evige kampen mot uønsket hårvekst.
Hæ? Om jeg ser ut som ei ape om jeg ikke barberer meg? Nei, frekkasen, jeg gjør ikke det – men ukeblader og pornoblader og alle andre sånne blader, de vil ha meg til å tro at jeg er alt for hårete. Og de har greid det, også, slik de har greid å overbevise halve jordklodens kvinner om at de er for hårete.
Det barberes legger, fjernes armhulehår og røskes vekk bikinilinjer for at jentene (vi) skal både være mer sexy, og føle at vi er det. Om det er hjernevasking eller ikke skal ikke jeg reflektere over, men fakta er at hvis hårene på leggene blir tre-fire dager gamle, ekles jeg over synet av mine egne uønskede kroppshår og må ta dem vekk. Slik er det med bikinilinja også – og resten av hårveksten innover. Det eneste som får lov til å stå igjen, er dotten på venusberget. Den hører liksom med, den. Nesa til gubben må jo hvile mot noe…
Well, jeg vet at jeg ikke er alene om kampen. Det er forskjellige måter å føre denne krigen på. Jeg har stort sett sverget til høvel og skum, særlig lykkelig ble jeg nemlig da "Gilette, the best a man can get" lanserte Gilette for kvinner. En ny verden åpnet seg, og nå har det til og med kommet barber-gele med skogsbærduft, o' lykke! For øvrig har jeg gått den veien de fleste jenter har gått, tror jeg, når det gjelder hårvekst som er uønsket.
For de fleste begynner det med leggene. Man trenger ikke engang ha kjæreste for å forstå at sorte hår på leggene er ekstremt usexy. En sang som en gammel, norsk gruppe sang en gang for veldig lenge siden, der heter det i teksten (tror faktisk det er tittelen på sangen) "…Og Berit har fått leggene barbert…" Jeg hatet den sangen. De hadde tatt meg på kornet, nemlig. Men altså var det ikke høvel som var mitt våpen først. Jeg tjuvlånte min fars barbermaskin!
Jauda, det var ikke så populært da det ble oppdaget, for det der med å hate å låne vekk ting til andre, det har jeg arva etter mitt kjødelige, faderlige opphav. Først strente han ut og kjøpte en lady-høvel som en ikke engang trengte krem til. Det var en sånn en (husker ikke i skrivende stund hva den ble kalt) som hadde flere blader, greia var helt rundt og du kunne vri på noe, så ble bladene skiftet ut. Reklamen sa at denne geniale saken, den var umulig å skjære seg med, for bladene var dekket av tynn ståltråd på tvers over bladet, så du umulig, umulig kunne skjære deg. Det var med andre ord umulig å skjære seg. Sa reklamen. Om det var denne reklamen som fikk meg til å slutte å tro på reklame, vet jeg ikke. Jeg endte i alle fall opp med et skikkelig, saftig kutt da jeg skrelte av meg noe av huden på oversiden av ankelen – skarpleggen, kalles det vel, eller rettere sagt: Et 10 cm langt kutt fra der ankelen begynner og oppover leggen på framsiden. Delikat? Not!
Mitt faderlige opphav er en snill mann. Etter at såret hadde grodd, gikk han hen og kjøpte min første ladyshave. Han ville jo ikke at dattera skulle bli skamfert, heller. Men en sånn tørr-barberings-shave-greie hadde en tendens til å etterlate forferdelig stikkende hårstubber, foruten at maskinen supte batterier, så til slutt forsøkte jeg meg med hårfjerningskrem. For en fattig ungdom gikk det med alt for mye krem (og penger) på å gni inn hele leggene, så jeg forflytta den kremen opp til bikinilinja (da var jeg blitt såpass gammel at sex var et faktum) og oppdaget gleden ved å være hårløs i hele skrittet (minus venusdotten) da jeg en gang satt og skrevde med innsiden av lårene fulle av hårfjerningskrem + bikinilinja, og så ringte telefonen så jeg måtte gå og ta den. Kremen spredte seg og ergo ble det mer fjernet enn jeg hadde beregnet. For øvrig skal det absolutt nevnes at hårfjerningskrem ikke er å anbefale mellom bena, da det kan skape noe inni hælvete med ubalanse i ph-verdi og alt sånt (snakker ikke av erfaring, sier bare hva jeg har lest, jeg).
Leggene ble derimot et kapittel for seg. Voks var et alternativ som lokket meg fordi jeg var lei av å barbere leggene så ofte, og voksing trengte du bare å utføre hver 4. 5. uke, visstnok. Ikke det at jeg var så forferdelig glad i smerte. Jeg syns ærlig talt at smerte er forferdelig – med mindre jeg er i det humøret at jeg vil ha et klaps eller mange på skinkene mens vi basker. Uansett kjøpte jeg en pakke med voksplater, klare til å legge rett på leggene… ikkeno' griseri med oppvarming og sånt tøys. Med frisk mot kleistra jeg på den første plasten dekket med klissete voks. Trakk pusten, stålsatte meg og røska av…
Du hellige Maria. Milde skaper. Fy faen i heite hælvete. Jeg har aldri hatt så vondt før, uten å skrike. For jeg var paralysert. Og når jeg tenker på at denne metoden er gammel, helt fra de gamle egypternes tid (for de var veldig renslige og nøye på hygiene og hårfjerning og alt sånt, de der faraoene og dronningene og sånt…), da blir jeg rent fælen, jeg. Og kanskje er det derfor skaperen har laget det til slik at vi kvinner skal tåle mer smerte, eller gjaldt det bare barnefødsler? Denne episoden minnet meg i alle fall på den vitsetegningen hvor en fyr står med naken overkropp, skikkelig hårete på brystkassa og har et digert plaster på hele brystkassa, og så sier legen som står klar til å røske det av:
– Kan du gjøre meg en tjeneste? Kan du stappe fingrene dine i ørene mine før jeg fjerner plasteret…?
Jeg droppet lett det der med voksing. Da. Ikke bare gjorde det noe inni hælvete vondt, men griseriet fra voksen, da du! Og likevel gikk jeg i fella noen år senere. Silk èpil. Bare et annet navn for "tortùr…" Braun hadde oppfunnet en selvpiningsmaskin, og jeg har alltid vært så dum at jeg må forsøke, for etter at jeg har forsøkt voks går det en viss tid og så forsøker jeg noe lignende igjen, og historien gjentar seg. Gang på jævla gang. Dum som et brød (men brød har ikke uønsket hårvekst, med mindre det er for gammalt).
Jeg kjøpte min egen, kjekke lille torturmaskin, jeg. Den så ut som en vanlig barbermaskin, men forskjellen lå i "bladet" som besto av noen roterende skiver, rundinger som var plassert ujevnt og som NAPPET hvert ENKELT HÅR rett ut av leggen. RØSKET håret ut med hårsekk og ALT sammen, så det ville ta flere uker før håret grodde ut, og når det grodde ville det være avrundet i kanten og ikke spisst og jævlig som etter en høvel.
Jeg mitt DUMME nek. For det første var det minst like vondt som voksing – om ikke verre! Du klarte jo bare å røske ut noen få hår av gangen, og når du hadde orket å ta en cm av leggen visste du hvor mange cm du hadde igjen før du var ferdig… Og ikke nok med det! Når du endelig VAR ferdig, og hårene begynte å vokse ut igjen, hadde kroppen lagd seg slik at skinnet på leggen hadde grodd sammen, slik at hårene vokste på undersiden, og det var slett ikke så bra! Å ta et varmt bad for å myke opp hud og hårsekker først, var heller ikke så lurt… eller var det badekula med olje i som ikke var så lurt? Huden ble glatt og smidig, men det ble da faen meg hårene også. Stadig dummere ble jeg, det visste jeg jo der jeg satt og lot maskina lugge de oljeglatte hårene uten å være i stand til å dra dem ut!
Jeg ga den bort, den torturgreia, fant ut at jeg sikkert hadde kraftig hårvekst i forhold til andre eller lav smerteterskel, og takket skaperen for "Gilette the best a man can get for women." Likevel måtte jeg forsøke den kjappe metoden i bikinilinja. Nei, nå lyver jeg så det renner! Elektrolyse! Måtte jo være flotte greier. Strøm eller noe sånt rett ned i hårsekken, så var håret borte for alltid. Ingen fortalte meg at den behandlingen måtte skje flere ganger enn en. Mange flere. Jo flere, jo dyrere. Etter et sånt forsøk for å teste og se, og finne ut at hårene kom like forpult sterke tilbake, ble det voksing av kun bikinilinja – et desperat forsøk på å overbevise meg selv at jeg kunne, jeg også, når så mange andre jenter kunne.
Drit i det! Her i gården går det på Gilette the best a man can get for women, det går på høvel og på venus (fra gilette det også) og det går på gele med skogsbærsmak hvis jeg finner det i den butikken jeg er i når jeg husker at jeg trenger ny. Voksen får dra til helvete for min del. Silk èpil også. Og alt annet makkverk som kun er laget for fisefine hårsekker. Bikinilinja og annet tilhørende blir gnidd inn med asan (såpefri, ph-vennlig hudvask) og etter barberinga smørt inn med hudkrem. Leggene også. Drit i all voks. Såh!
Bare husk en ting: Hvis du liker/kunne tenke deg å prøve å få nøttene slikket: Jenter liker heller ikke hår i maten. Og har du først forsøkt å barbere pungen en gang, så skjønner du kanskje hva vi kvinner har hatt å stri med i alle år. For det er en ting som ikke forandrer seg, uansett om du er egypter for x antall år siden, eller kvinne av i dag:
Det klør like forjævlig når barberte hår vokser ut igjen!
Og har du en vidunderkur som motvirker det, mail til erotikknett og del det med bermen!!!!
