I dag har a’ Berit pakket sammen den lille bærbare i veska si, den nye (to år gamle) lekesaken som går på batteri, og tatt den med på tur for å bli med gubben når han skal sko hest. Gubben liker selskap (les: Håndlanger) av og til.
Jeg sitter i varebila hans og ser på en diger, gul åker som er moden nok til å tas inn, men som venter på at været skal være samarbeidsvillig. Det er starten på september (jepp, enkelte hjørneting skrives i god tid) og høstens vemod flimrer for øya. Foruten den lille dataskjermen jeg har lært å trives med, den flimrer også, men der er det ikke høst. Der er det basic instinkt og Erotikknett flimrer.
Bilen står parkert med rumpa mot stallen, så vi slipper å bære tungt utstyr så langt. Hesten er litt lite samarbeidsvillig til tider, hører jeg. Den får i alle fall beskjed om å stå stille, og så hører jeg raspelyder når hoven raspes, bankelyder når skoen skal tilpasses hoven og litt mindre bankelyder når sømmen slås i. På varme dager kan det være skikkelig hissende å bli med gubben på jobb. I dag er det ikke så varmt. Han blir ikke så svett. Men jeg husker noen dager i sommer hvor han var skikkelig skummel da han sto og skodde.
Hovslagerforkle, shorts og bar overkropp. Striper i ansiktet av skitt når han tørket svette, og striper av svette som har rent i panna og som kommer til å bli tørka vekk. Skitne hender og svake, sorte striper på leppene etter å ha hatt sømmen i kjeften (spikerne som holder skoa fast) og hendene fri til å arbeide med. Og bustete på håret, samt litt daggamle skjeggstubber.
Smak på dette, da du! Skitten. Svett. Svulmende muskler og tungt verktøy… MANNNN!
Hva er det med oss jenter og håndverkere, egentlig? For jeg er ikke alene om å få søkk i magan når jeg ser en skikkelig arbeidskar (ups, nå fikk hesten kjeft igjen). En kar i dress har ikke samme effekt som for eksempel en fyr med snekkerbelte rundt livet. Er det så enkelt som å si at det er the basic instinkt som rår? Jeg var ikke så vel bevandret i sexlivets mysterier da jeg merket dette for første gang. Det var en rabbagast av en taktekker som jobba sammen med noen andre på nabotaket, og jeg som bodde i andre etasje hadde gode dager denne sommeren. Det ble varmt der oppe, må vite. Gutta sto i bare snekkerbuksa og jobbet, og ble solbrente på ryggen og brune i trynet etter hvert. Et tryne som viste hvite, små smilerynker rundt øynene. Et ansikt som minnet om den setningen i nasjonalsangen får, ”Furet værbitt,” dog tror jeg ikke det var sexy taktekkere som var i dikterens tanker da han skrev det. Men det viste et ansikt som var vant til å være ute i vær og vind. Ikke noen kontorrotte som blek og mager satt inne foran en dataskjerm (… vent nå litt, beskrev jeg ikke nettopp meg sjøl??? Nehei da, for jeg er ute og plukker bær og egg og høner og hesteskit og ser på gule åkre som flimrer av høst).
Men nå får jeg vel på pukkelen for å fornærme kontorister også. For å berge skinnet kan jeg jo si at det finnes nok av de kontoristene (og samlebåndsarbeidere) som trener på fritia og får seg et furet, værbitt ansikt i helgene. Såh.
Når jeg tenker meg om, så hadde denne fyren på nabotaket også Blikket. Det spesielle, deilige glimtet i øynene som viser selvsikkerheten over å ha en fristende kropp, he he. For kroppen er enda mer fristende når Blikket er på plass. Det blikket som en hingst har når han ser på ei brunstig hoppe…? Oh, snakk om basic instinkt!
Såja, nå har hesten vært flink og da får den litt kos og ros. Han er flink til å huske det også, gubben. Det er en tid for alt.
Men tilbake til hingster og hopper… Det er litt snålt at når man kaller en fyr for hingst, så tenker man med en gang på virilitet, men kaller man ei dame for merr, så er det nedsettende. Sånn er det med bikkjer også. Ikke så virilt kanskje, å bli kalt for hannbikkje, men ingen trenger forklaring på ordet ”tispe,” hvis noen kaller ei dame for det. Samma med krøtterne.
”Jøss, det var litt av en okse,” tyder på store baller og brautende horn, ikke sant?
”Herregud, for ei ku,” henspeiler på tomt blikk og drøvtygging. Diskriminerende og urettferdig for den kvinnelige delen av dyreriket.
”Stolt som en hane,” kykkeliky.
”Jeg har lyst på høna di…” Hmmm…
”Hu er litt av ei røy, asså,” (men tiuren er det aldri noen som har sagt noe om, selv om det er den som er bajas og bråker om morran).
”Jøss, for en bukk han er…” Noen flere?
”For ei sugge…” Men om det henspeiles til motparten i grisebingen, er det helst på kjøretøyet storfolket kjennes:
”Sjekk den rånebilen, da.”
Hva poenget mitt er denne gangen? Ikkeno’, egentlig. Jo, kanskje at kallenavn også følger the basic instinkt? Hanndyrene: Stolte og virile og full av brunst. Hunndyrene: Underdanige og rede til å underkaste seg viriliteten og gi seg brunsten i vold.
Tror jeg. Jeg vet bare at vi også har the basic instinkt innabords. Det finnes jenter som tenner mer på en svetteluktende arbeidskar enn en etterbarberingsvannduftende, nydusja fyr. Misforstå meg rett, jeg syns det også er deilig, jeg. Men av og til, når sola varmer og svettedråpene lager tynne striper på et skittent kinn, som blir skitnere av en arbeidsneve som tørker vekk svetten i ansiktet… Når musklene spiller virilt under solbrunet hud… Når et krafttak står for tur og Blikket kommer fram for å psyke kroppen til å ta i litt ekstra med adrenalinet på litt høyere nivå… Når sterke never griper rundt tungt verktøy… Når arbeidsøkta har fått karen til å puste litt ekstra tungt så det ser ut som han har bedrevet noe mer lidenskapelig enn å tekke tak eller sko hest… Da får dusjsåpe og etterbarberingsvann bare være. Da er det den brusende hanen, den prustende oksen, den steilende hingsten jeg vil ha. DET er mitt basic instinkt.
Grrrr.
