Morgensola blinker svakt i vannpyttene i det jeg åpner grinda til barnehagen. Det er tidlig høstmorgen og lufta smaker friskt av dugg. Det er en slik morgen jeg elsker å gå på jobb, men også en morgen som bringer fram en lengsel etter noe uhåndgripelig. Årstiden er i seg selv urovekkende, med mørketidens skremmende slør like rundt hjørnet. Jeg har aldri vært særlig begeistret for førjulstiden, og skal ikke legge skjul på at jeg i perioder har slitt med nedstemthet og tungsinn. Men ting ble mye bedre etter at jeg jeg traff Miriam.
Miram er samboeren min. Vi fant hverandre for fire år siden og har holdt godt sammen, uten de store prøvelsene. Gjennom hele studietiden sto hun trofast ved min side, med lesing, terping, søvnløse netter og eksamener. Siden flyttet vi til byen, begge fikk jobber, og sammen valgte vi en flott gammeldags loftsleilighet midt i sentrum. Som nyutdannet, mannlig barnehagelærer fikk jeg snart jobb i en barnehage, med gangavstand fra leiligheten vår, mens Miriam etter hvert ble tannlegeassistent.
Begge tjener brukbart. En sjelden gang går vi på byen i helgene. Ellers brukes kveldene til hjemmekos med hverandre som selskap. Det er slik Miriam vil ha det. Hun er sindig, litt reservert, og gir sjelden uttrykk for at hun ønsker noe annet liv.
Riktignok har vi fleipet med ekteskap og fire barn, når vi har elsket på sofaen etter en lang lørdagskveld foran TVen – med moderat inntak av rødvin som inspirasjon, – men uten at det har blitt noe seriøst tema ut av det. Som oftest føles det så fjernt, og langt fram i tid, at vi bare har ledd det bort. Noen ganger har jeg tatt meg sjøl i å tenke at livet med Miriam kan bli litt monotont, og at vi kanskje burde finne på noe nytt og spennende. Kanskje bryte noen grenser? Samtidig er jeg viss på at jeg elsker henne som hun er, og at livet jeg lever er trygt, forutsigbart, og veldig deilig akkurat nå. Slik har det ikke alltid vært.
Denne dagen har jeg tidligvakt i barnehagen, og er den første som låser meg inn. Jeg trakter kaffe og nyter de varme munnfullene, mens jeg sitter ved vinduet og ser byen våkne til liv. Om ti minutter kommer de første barna. Da er det definitivt slutt på roen. Jeg føler meg oppstemt ved tanken på at jeg kan gå tidlig hjem i dag, nyte den deilige ettermiddagen og siste rest av høstsola.
Lyden av garderobedøra og en lys barnestemme får meg til å rykke til. Lydene blir etterfulgt av en damestemme jeg lett drar kjensel på. I dag høres den andpusten, men likevel mild, med litt påtatt; i-god-dialog-med-barnet-foran-adskillesen- stilen. Jeg spretter opp og går mot garderoben for å møte lille Helene og Annette.
Helene smiler blygt til meg, mens mamma Annette stråler opp. Jeg har alltid vært Helenes favorittvoksen i barnehagen, noe mamma Annette – til min store glede – tydelig setter stor pris på.
-Vi måtte komme tidlig, i dag, smiler Annette til meg, mens hun med erfarne bevegelser henger opp parkdress og plastposer på lille Helenes plass.
-Bjørn og jeg må på et møte i nabokommunen. Vi må bare rase i vei for å rekke det. Så perfekt at det var deg som hadde tidligvakt, da!
Lille Helene setter seg på fanget mitt og finner straks roen. Jeg ser det blinke i øynene til mamma Annette. Hun smiler, setter seg på huk og kysser Helene på kinnet. Hånden hennes berører så vidt låret mitt i det hun bøyer seg ned mot datteren, og jeg kjenner lukten av det nyvaskete håret hennes og en fruktig parfyme. Annette reiser seg, smiler før hun enda en gang bøyer seg ned mot datteren. Jeg fornemmer en svak kontakt med det myke brystet hennes mot skuldra mi, før hun kysser Helene en siste gang. Så snur hun seg og går mot garderobedøra.
Som alltid er det vanskelig å ta blikket vekk fra ryggen og den kvinnelige, kraftige rumpa hennes. Jeg slår blikket ned akkurat i tide, før hun snur seg og vinker en siste gang til lille Helene.
Annette forsvinner ut gjennom døra. Rødmende blir jeg sittende med lille Helene på fanget, mens jeg sniffer inn de siste restene av den fruktige parfymen som fortatt sitter igjen i rommet.
Annette er det motsatte av min Miriam. Annette har en veltrent, og svært kvinnelig nedre del som sikkert de fleste menn snur seg langt etter. Likevel virker den kraftige overkroppen hennes litt maskulin i stil og bevegelse. Annette fascinerer og tenner meg, men jeg tror jeg er flink til å skjule det. Jeg titter på henne i smug. Av og til fantaserer jeg om henne.
Hun er gift med Bjørn, som virker som verdens hyggeligste høye, mørke mann. Sammen har de to vidunderlige, snille barn. Hun er uoppnåelig, men likevel – og kanskje nettopp derfor – et fantasiobjekt jeg ikke klarer å slippe taket i. Jeg drømmer om den nakne kroppen hennes, å få se henne i smug når hun elsker med Bjørn. Forestiller meg hvordan hun lukker øynene mens hun stønner av vellyst…
Noen ganger forsøker jeg å plassere Annette i Miriams kropp når vi elsker, selv om Miriam er spinkel, tynn, og øynene hennes blå og milde, i motsetning til Annettes grønne, litt rampete blikk. Og når denne fantasien får skikkelig tak, blir sexen mer lidenskaplig en ellers, og Miriam lar seg rive med på en ny og mer hengivende måte. Likevel blir jeg som oftest overmannet av dårlig samvittighet. Og da faller alt tilbake til et rutinemessig knull.
Arbeidsdagen i barnehagen går som den pleier, med sine rutiner. Samlingstund, mat og utelek. I dag er det få barn på avdelinga, og godt med voksne. Lille Helene leker harmonisk med ei venninne hele dagen, og avdelingslederen sier at jeg godt kan slutte en time tidligere.
Jeg takker ja til tilbudet, henter jakken og sier morna til liten og stor.
Dette har vært en dag med drømmer. Det er Annette som har satt i gang prosesser. Nærheten hennes fra morgenen har pirret noe dypt inni meg som ikke vil slippe taket. Mens jeg spaserer hjemover blir følelsen sterkere. Miriam skal jobbe enda noen timer, og jeg er alene i huset. Nå er jeg i modus til å slippe drømmene og fantasien helt løs. Jeg vil drømme om Annette. Gjøre hemmelige ting med meg selv. Og nå kjenner jeg at Annette venter på meg. I all hemmelighet skal vi møtes og elske. I min fantasi. Min skitne fantasi, tenker jeg og smiler.
Jeg kjenner at jeg er i ferd med å få en kraftig reisning…
Jeg går til postkassen og henter posten. Fisker fram nøkkelen fra lomma. Går opp trappa til leiligheten vår. Til min overraskelse er døra ulåst, noe jeg finner svært merkelig. Jeg føler meg rimelig sikker på at jeg låste den før jeg gikk. Og det er alltid jeg som går sist!
Jeg nøler og aner uråd, men åpner til slutt døra. Et øyeblikk frykter jeg innbrudd. Jeg holder pusten og lister meg inn. Stopper og lytter. Slipper aviser og reklame rett ned på gulvet.
Frapperende lyder fanger oppmerksomheten min. Jeg blir slått av en sjokkartet og uvirkelig følelse. Frysninger iler gjennom kroppen, og føttene visner under meg. Jeg må sette meg ned på huk for å gispe etter luft. Slik blir jeg sittende lenge, lyttende og totalt handlingslammet, mens erkjennelsen langsomt synker inn i hodet mitt.
Soveromsdøra står på gløtt. Noen hikster og stønner svakt der inne.
Noen som har sex.
Langsomt kommer jeg til meg selv. Jeg har oppfattet lyden av en kvinne, og at det må være Miriam. Kanskje hun onanerer. Kanskje jeg for første gang har tatt henne på fersken! Hun har aldri fortalt meg at hun onanerer…
Først tenker jeg å la henne være i fred, at jeg skal liste meg ut igjen. Komme tilbake om en time og late som ingenting. Men når det første sjokket legger seg, våkner langsomt en seksuell fascinasjon, som frambringer en pirrende nysgjerrighet og en sterk, ulmende opphisselse. Jeg lytter undrende. Stemmen hennes virker så annerledes. Miriam lager ikke slike lyder?
Før jeg rekker å tenke rasjonelt, kravler jeg lydløst framover mot soveromsdøra. Kikker forsiktig inn gjennom dørsprekken.
Jeg fornemmer skygger på veggen og bevegelser i dobbeltsenga. Jeg smyger meg nærmere og ser…
Miriam.
Hun er helt naken, og ligger på ryggen med øynene lukket og munnen åpen. Hun puster tungt, hikster og gir fra seg stadig mer høylytte og hemningsløse stønn.
Men hun er ikke alene. Mellom de sprikende bena hennes ligger en stor, muskuløs mann og slikker
musa hennes med voldsom entusiasme og lidenskap. Hun virker oppslukt av nytelse og presser hodet hans mot skrittet med begge hendene. De små rumpeballene hennes blir nesten borte mellom de digre hendene hans når han løfter underlivet hennes mot ansiktet sitt.
Jeg synker sammen på gulvet og kjenner hvordan kvalmen bølger opp i meg. Krabber mot utgangen og lurer på om jeg klarer å holde mageinnholdet på plass før jeg kommer meg ut herfra. Ved utgangsdøra klarer jeg å reise meg opp. Der blir jeg stående og gispe etter luft, mens svarte skygger danser foran øynene mine. I det jeg legger hånden på dørhåndtaket, våkner noe inni meg. Jeg stivner fullstendig, blir stående dørgende stille. Lydene fra soverommet skifter karakter. En vedvarende, voldsom braking og dunking i senga. Miriam skriker og jamrer seg. Det skjærer i ørene mine. Miriam pleier ikke gjøre det. Når vi elsker klynker hun av og til svakt inn i øret mitt når hun kommer.
Nå hyler hun uhemmet ut i rommet. Jeg forstår med ett at han mishandler henne. Mannen der inne er i ferd med å skade min kjære, lille Miriam. Alvoret slår inn i meg og gjør meg kald og handlekraftig. Resolutt snur jeg og går rolig mot soverommet på nytt.
Likevel klarer jeg det ikke. Instinktivt stopper jeg i det jeg skal til å brase inn i rommet. Kjenner at jeg er ute av stand til å ta det siste steget. Jeg fryser fast ved dørsprekken. Nå ser jeg alt klart og tydelig, bare noen meter foran meg.
Mannen sitter på kne med anklene hennes rundt nakken. Han klemmer hardt fast rundt lårene hennes og beveger underlivet i et enormt tempo. Jeg får et glimt av et usannsynlig stort lem som ufattelig nok har fått plass inne i min lille Miriam. Og Miriam skriker enda høyere, mens han knuller henne med stadig større intensitet og voldsomt tempo. Bare hodet hennes har kontakt med senga når han løfter henne opp mot seg, og støter inn i henne.
Miriam rister og hyler og han snur henne brutalt rundt og presser det store lemmet inn i henne bakfra. På de enorme hendene hans som først klemmer rundt de små brystene og deretter rumpeballene hennes ser jeg en giftering.
Jeg sjangler ut, lukker døra og nærmest ruller ned trappa. Endelig ute i friskluft kaster jeg meg mellom to hagebusker og brekker meg til øynene er gjennomvåte av tårer. Slik blir jeg liggende lenge mens kroppen skaker i spasmelignende bevegelser.
Jeg registrerer at døra åpnes, men ligger fortsatt helt urørlig. Sløvt ser jeg Miriam komme ut, med en høy og svært kraftig mann. Han er nesten skallet, har et mildt og rolig uttrykk da han lukker døra etter seg. Miriam smiler svakt til ham, og sammen går de gjennom hagegrinda og ut på fortauet, hun litt foran og han etter. Så går de hver sin vei uten å veksle et eneste ord.
Jeg ligger fortsatt urørlig mellom buskene. Etter nok et kvarter reiser jeg meg, går som i transe mot leiligheten og låser meg inn.
Senga på soverommet er oppredd og fin. En svak fremmed lukt sitter fortsatt i rommet. Jeg river av meg klærne, alt bortsett fra trusa, setter meg i en stol på stua. Slik sitter jeg en halv time med
munnen åpen og blikket festet på en liten sprekk i taket.
Jeg hører skritt i trappa og at døra åpnes. Miriams stemme som roper sitt faste «Hallo!» mens hun henger fra seg jakken. Og alt er som det skal være.
