I dag så jeg henne igjen. På fortauet utenfor en manufakturforretning. Hun
studerte vindusutstillingen. En kvinne først i førtiårene, høy med en stolt
holdning.
I de siste ukene har jeg sett henne mange ganger. Nesten daglig. Hennes rene ansiktstrekk og de triste øyne. En frisk ansiktsfarge. Hennes
velstelte men tilårskomne grønne kåpe. Den er, ved nærmere ettersyn noe
falmet. De lavhælte støvlettene er ikke kjøpt i høst. Hennes hår bærer preg
av sjeldne besøk på hårsalong. Likevel er det noe rent ved henne. Og noe
usårbart. På en uforklarlig måte viljesterk.
Hun virker beskjeden, nærmest sky. På et vis er det noe utilnærmelig over
henne. Hun er søt.
Første gang jeg så henne var på kafe. Et enkelt sted nede ved kanalen, med
respatexbord og et magert utvalg i disken. Årsaken til at jeg enkelte
ganger besøker kafeen er middagen. Stedets kjøttkaker. Det er den eneste
retten på middagsmenyen. Hjemmelaget.
Hun satt ved bordet i innerste hjørne, nær toalettdørene. Nærmest som hun
gjemte seg. Et stykke Mor Monsen og en kopp kaffe med fløte var den
ukjentes måltid. Selv om det var beskjedent, gikk det mer enn en time før
kaffekoppen var tømt. I hvert fall løftet hun den til munnen med visse
mellomrom. Kanskje var kafeen hennes varmestue?
Jeg vet hun betrakter meg. Som jeg betrakter henne. Likevel tror vi ikke at
den andre registrerer det. Det er blitt et spill med ukjent utfall. Finnes
det noen form for premiering? Vil det ende uten at vi engang har oppnådd
verbal kommunikasjon?
De siste 14 dagene har vi møttes nesten daglig. Hun har funnet ut deler av
min rytme. Kanskje i meste laget. Jeg kan se henne på morgenen, på tur til
lunch, enkelte ganger når jeg er på hjemveg.
Selv om jeg varierer lunchsted kan hun passere utfor, bare for å registrere
at jeg er der. På et vis føler jeg meg overvåket, kartlagt.
Jeg tar meg ofte i å tenke på henne. Ser på henne som en kvinne som har
sett bedre dager. Hun har opplevd solsiden. Det gode liv. Om dette er
korrekt må gudene vite. Jeg ser henne som kvinne med alt det innebærer. Ser
for meg hva den grønne kåpen skjuler. Av naken hud ser jeg da bare en flat
mave med et hjerteformet navlehull.
Skal jeg innlede til samtale? Invitere på et måltid? Spørre om hensikten
med dette spillet?
Nei, jeg ønsker ingen avsløring på dette tidspunkt. Jeg håper spillet kan
fortsette. Ha dette å se frem til. Det har med forventning å gjøre. Den bør
tøyes i tid.
Spenningen opptar meg. Den får meg til å se frem til morgendagen. Jeg
gleder meg til å se den ukjente igjen. Til atter i smug å betrakte henne.
Første gang jeg så henne, på kafeen ved kanalen var det en grå kjedelig
kvinne som satt i hjørnet. Tiden som har gått har gjort henne vakker,
sensuell, spennende.
Disse mine ukontrollerte følelser skyldes ikke manglende nærhet til
kvinner. Ingen direkte savn av erotiske opplevelser. Det er en ukjent
dragning. Bruker hun tiden til å vurdere meg som et objekt for sine
manglende opplevelser?
Foreløpig vil jeg ikke vite det. Vil beholde spenningen. Ikke fortelle det
til noen. Ha det for meg selv.
Synd at natten er så lang.
