Min første elsker het Fredrik. Jeg husker ikke om jeg gikk i første eller andre klasse på barneskolen, men en tidlig start på karriæren var det. Fredrik tilhørte egentlig min bror. Den eldste av mine to storebrødre. Han elsket å knytte tråd rundt Fredrik, legge ham på stua og skremme mor. Da Fredrik mistet to av sine åtte ben, mistet han litt av skremselseffekten, og særlig teit så det ut da han fikk en stor sprekk i kjeften, nesten opp til de røde øynene. Jeg arvet Fredrik da han ble invalid.
Fredrik var en sort gummiedderkopp med ekle, skjelvende, tynne ben, stor, tjukk bak-kropp og seks gule prikker på rumpa. Jeg begriper ikke hvor jeg fikk den idèen fra, heller ikke hvorfor eller hvordan. Jeg husker bare at jeg brukte å forsiktig trykke og massere Fredriks tjukke bak-kropp mot klitoris'en når jeg utforsket kroppen min. At det var en edderkopp av gummi, betydde ingenting spesielt. Kunne like gjerne ha vært en sprettball med regnbuemønser, ryggen på en av Gulltopp-bøkene mine eller noe annet innen rekkevidde.
Jeg syns selv at jeg begynte tidlig å ta på meg selv. I begynnelsen trodde jeg huden forandret farge da jeg fikk orgasme, for det kjentes sånn ut. Som om hele regnbuen strømmet nedover fra venusberg og til den rare åpningen under det deilige punktet. Jeg forsøkte å følge med i et speil, men så ingen regnbuer, selv om jeg kjente den.
Men det var ikke alltid så enkelt. Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor jeg fikk den forskrudde idèen at jeg gjorde noe stygt og burde skamme meg. Det var etter at Fredrik var pensjonert og jeg hadde oppdaget at det gikk an å bruke fingrene. Foreldrene mine ante ingenting. Helt garantert. Som sagt begynte jeg tidlig, så det kan ikke ha vært dem som satte skam i meg på grunn av onani. Vi snakket faktisk aldri om sånt. Blomsten og bien hadde forlengst kommet meg for øre (samt endel andre ting som hadde med sex å gjøre), og mor ble faktisk litt bekymret da jeg – etter et par år på barneskolen – ikke viste tegn til å spørre om hvor babyer kom fra. Jeg hadde som sagt to store brødre. Via disse to hadde jeg nok på ymse utsagn funnet ut at vi ikke hadde blitt plukket fra billig-hylla på Domus. Mor måtte spørre meg om jeg visste åssen en lagde babyer (bekymret for min u-interesse over emnet eller over hennes sjanser til å bli mormor sto i fare?) Jeg la an en veldig saklig mine.
"Mannen putter sin tiss i dama sin tiss." Joda. Ikkeno' pollen her. Jeg hadde fått med meg det vesentligste og mor var fornøyd. Men onanering, det snakket vi aldri om, og jeg var livredd for at mor og far skulle få greie på hva jeg gjorde under dyna.
Enkelte kvelder lå jeg i senga med en snikende følelse av å gjøre noe galt. Det foregikk jo i det skjulte, var noe hemmelig og forbudt som jeg trodde mor og far ville bli sint på meg for at jeg gjorde. Jeg forsøkte å la være. Å slutte å onanere. Da jeg oppdaget at fingrene allikevel fant fram og søkte ned til det deilige punktet som lengtet etter fingrene mine, og kroppen ønsket en utløsning, trodde jeg at jeg var kjempesvak som hadde blitt så avhengig. Jeg ble sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å la være å onanere. Straffen jeg ga meg selv, var ørefiker. Ti for hver orgasme, fem på hvert kinn. Ubønnhørlig. Det sved, kinnene brant. Dette skapte overhodet ingen lystfølelse, verken smerten eller det å slå seg selv. Men å slutte å onanere, det klarte jeg ikke.
Noe annet var skammen. Det var det året gruppa Bucks Fizz vant Melodi Grand Prix med "Making your mind up." To pene menn og to søte jenter som rocka festlig på scenen. Så sang de: "…but if you wanna see some more…" og gutta tok tak i skjørtene til jentene og dro dem av. Jentene hadde miniskjørt under. Jeg var veldig imponert, likte sangen, syntes guttene var søte og misunte jentene. Jeg fikk far til å ta med seg et bilde fra jobben (på avisa) og hang Bucks Fizz opp på veggen ved siden av senga. Men jeg fikk det vanskelig i starten, for jeg følte at de så på meg fra bildet om kveldene. Bebreidende. Jeg hadde sluttet med ørefikene nå, hadde innrømmet for meg selv hvor svak og avhengig jeg var. Men jeg ville ikke at Bucks Fizz skulle se på meg når jeg onanerte. Se på dette skammelige jeg gjorde. Jeg hang et tørkle foran bildet før jeg onanerte. Problemet var løst… eller var det det?
Da jeg endelig var gammel nok til den seksuelle karriæren, fant jeg fort ut at gutta hadde vanskeligheter med å tilfredsstille meg. De eneste orgasmene jeg klarte å få, var når jeg onanerte. Masserte meg selv til utløsning. Men å ta på meg selv mens jeg elsket med en mann? Det klarte jeg ikke. Han måtte ikke få se hva jeg gjorde. Kanskje han ville bli lei seg hvis jeg tilfredsstilte meg selv og gjorde den jobben han egentlig skulle gjøre? Kanskje han følte seg som mindre mannfolk, mistet potensen og alt mulig? Det var ille nok at han ikke forsto hvorfor jeg ikke fikk orgasme mens vi elsket. Faktisk klarte jeg av og til å konsentrere meg så hardt at han klarte å slikke meg til orgasme, men slike utløsninger var slitsomme, tok lang tid, sleit ut tunga hans og føltes slett ikke gode ut. Det var mer som en demonstrasjon enn en nytelse. Jeg tror jeg var uheldig med seksualpartnerne, for i og med at jeg hadde kjempevansker med å få orgasme var det ingen hjelp å få fra dem. De var for opptatt av å være mannfolk, og jeg trodde det skulle være sånn, at jeg aldri skulle nå toppen på en normal måte. Og i hvert fall ikke med en mann!
Fra mitt første samleie (en måned før fylte 16 år) og til jeg 24 år gammel møtte ham jeg to år senere giftet meg med, hadde jeg ikke andre orgasmer sammen med en mann foruten fem-seks slitsomme ganger der den daværende kjæresten min på død og liv SKULLE få meg til topps, enten med tunga eller fingrene. Ork. De var slitsomme, de orgasmene. Og aldri særlig gode. Det ble ikke tilfredsstillelse i sexlivet mitt før jeg møtte han som sa det var lov til å ta på seg selv mens vi elsket. Det var til og med normalt å bruke dildo hvis lysten på det var til stede. Han så ikke på selv-tilfredsstillelse eller dildobruk som et nederlag for ham som elsker og mann.
En ny verden åpnet seg for meg. Og selv om jeg sjelden får vaginalorgasmer (et kjempesavn nå og da), så klager jeg ikke for orgasmene kommer 'lell. Det eneste problemet er at jeg blir litt sliten i hånda av og til. Klart, jeg føler en smule misunnelse på jenter som har lett for å få orgasme – både med og uten fingre. Men for meg fungerer dette bra – og tilfredsstillende. Jeg er mye mer avslappet med å ta på meg selv, derfor er det så rart å tenke tilbake på starten av onanikarrieren, og minnes nysgjerrigheten, skammen, idèene, Fredrik… Ubegripelig.
Men jeg ble i alle fall ikke tatt på fersken av mor og far. En venn av mannen min og meg lærte foreldrene sine (da han var tenåring) at de skulle banke på hvis de skulle inn på rommet hans. Slik ble scenen satt: Ulåst dør på gutterommet, kåt tenåring i pubertetsbrytning, far som skal gi en beskjed. Han (tenåringen, altså. Ikke faren.) satt og runket da faren uten forvarsel kom inn. Like pinlig for begge, og faren ble beordret av en rødmende gutt at rommet var hans private område og hvis det var noe, så skulle det bankes på først. Det hjalp. Faren bad (rød, han også) om unnskyldning og respekterte sønnens behov for en runk… jeg mener, et privatliv! Og det er kanskje der skammen min hadde sitt utspring?
Jeg hadde en aktiv fantasi som barn. Også på det seksuelle området. Dessuten likte jeg å tegne. Og jeg var nysgjerrig. Jeg fant fort ut hvor mine brødre gjemte pornobladene og onanerte flittig etter at jeg hadde tatt ned bildet av Bucks Fizz og bestemt meg for at jeg ikke ville tenke på at jeg skammet meg. Jeg lagde tegninger hjemme da jeg gikk i sjette klasse. Hadde til og med ei venninne som var like nysgjerrig på tegneseriene som meg, vi tegnet nemlig erotiske serier, begge to. Sammen. Men det skjedde aldri noe mellom oss. Vi var vel for unge til å tenne på hverandre, men med barns nysgjerrige seksualitet pirrende i kroppen tegnet vi på rommet mitt. Jeg husker særlig en tegneserie med kong Neptun og alle havfruene hans. Barnslige tegninger, men skitgøy å lage. En annen gang tegnet jeg en kjempeorgie. Lang, lang rekke med masse nakne, sugende, knullende mennesker.
Vel, nok om det. Tilbake til privatliv og skammens utspring, noe som får meg til å tenke på et annet vennepar av oss. Hun hadde vært gift før, hadde to små jenter da de flyttet sammen. Mulig at det var skilsmissens skyld, men den yngste jenta (5-6 år) fikk i en periode et stort behov for oppmerksomhet. I alle fall var det det paret trodde. Hun kunne sitte alene på gulvet og leke seg, eller sitte ved bordet og spille et spill med søsteren. Så kunne hun begynne å gni seg mellom bena. Virkelighetsflukt? Hvis hun holdt på en stund, ble hun helt stiv i kroppen (kunne holde henne opp, vannrett på siden, hun var helt stivnet) og svett og klam – og råkonsentrert. Hun var virkelig intens når hun holdt på. Men de opplevde aldri at hun fikk orgasme. Dessuten virket det ikke som om det var for nytelsen hun gjorde det. I begynnelsen var det vanskelig å takle det, men da de fikk henne til å forstå at det var greit at hun gjorde det, hvis hun gikk på rommet og holdt på alene, da sluttet hun. De sa til henne at ingen andre trengte å vite når hun gjorde det, for dette var bare hennes som ingen andre hadde noe med. Rommet ble hennes private område, og hvis døra var lukket ble det banket på, og ventet på svar.
Unger som har foreldre som respekterer deres privatliv, er heldige. Foreldre som skjønner at barn også har behov for et privatliv. Når jeg tenker tilbake, har jeg aldri hatt følelsen av privatliv i barndommen. Det falt liksom ikke foreldrene mine inn at jeg trengte det, at jeg kunne drive med andre ting enn uskyldig lek eller lekselesing på rommet. Det var en kveld mor var borte, og jeg lå og onanerte. Jeg ble varm og måtte ta av meg nattkjolen, og ta vekk dyna. Far og en av brødrene mine satt nede i stua, og jeg hadde rom i andre etasje. Plutselig hører jeg skritt i trappa, det er mor som har kommet hjem og er på vei opp. Jeg husker følelsen av frykt og panikken for å bli oppdaget. Jeg hadde ikke tid til å ta på meg nattkjolen, rakk såvidt å få på meg trusa før jeg slengte dyna over meg, og satt i senga og stirret på mor da hun kom inn for å fortelle meg at det var måneformørkelse ute. Jeg tror ikke det falt henne inn hva som hadde foregått. Jeg rødmet dypt og inderlig, ble enda varmere og stammet fram en dårlig unnskyldning om at det hadde blitt for varmt å ha nattkjolen på, for jeg måtte jo bort til vinduet for å se og da fikk jo hun se at jeg lå i bare trusa. Jeg vet ikke om hun så mine skamrøde kinn. Hun var bare opptatt av at det var måneformørkelse ute, og verken far eller broren min hadde sagt fra til meg som var interessert i alt som hadde med himmelrommet å gjøre.
Nei. Jeg hadde ikke noe privatliv som barn. Det skjedde aldri noe som åpnet øynene til foreldrene mine, og selv visste jeg jo ikke at jeg hadde krav på det. Når døra inn til rommet mitt var lukket, så skulle det faktisk ha vært min forbanna rett som menneske å ha den trygghet det medførte med en lukket dør og respektfull banking på denne.
Nå hører det dessverre med til barndommen min å oppleve minimal erotisk interesse mellom mor og far. Gammeldagse? Lite løsslupne? Kjedelig vaneliv i senga? Eller galt oppdratt på den seksuelle fronten selv? I alle fall har jeg alltid vært alene om min interesse for sex og erotikk. Brødrene mine regner jeg ikke med, for de hadde en form for privatliv ved å ha gutterommet helt oppe på loftet, og intercom' så mor slapp å gå tre etasjer opp for å si at det var middag eller gi en annen beskjed. De opplevde dermed en annen frihet enn meg, og slapp frykten over å bli tatt på fersken, med buksene nede!
Jeg skjønner i dag at det er viktig å gi barna privatliv. De trenger det like mye som foreldrene gjør, om ikke mer. Er døra lukket, så er den faktisk det. På den måten unngår en å drive å gjemme nøkler, eller risikere at barna låser seg inne hvis de har nøkkelen på rommet. Uansett om en opplever å bli tatt på fersken, eller en selv tar noen med buksa nede, så er det like pinlig for begge parter. De færreste ungene er så søte og uskyldige som foreldrene tror. Ofte dukker det opp groviser blant førsteklassinger som ville fått foreldrene til å dyprødme!En god venn av meg (Espen, for dere som leste forrige hjørne), som jobber i SFO, fikk beskjed av en gjeng av ungene at han skulle si flaggstang.
"Flaggstang," sa Espen troskyldig.
"Tissen din er like lang," sa en av ungene, før de sprang knisende vekk. Neste dag måtte han si kniv.
"Kniv," sa Espen.
"Tissen din er like stiv," og så løp de knisende vekk igjen. Jeg kunne det velartikulerte verset: "Kuk og fitte skal sammen sitte" før jeg var syv år gammel. Disse ordene blandet med skammen fordi jeg onanerte, er kanskje skyld i at jeg ikke liker å bruke disse ordene på kjønnsdeler i skrivende stund, selv om jeg ofte må når jeg skriver for blader. Men selv om blomsten og bien har lite med knulling å gjøre, så vet de fleste ungene hvordan babyer blir laget allerede før de havner i første klasse.
Selv om det er på et helt annet nivå, og en helt annen måte enn oss voksne, så er også barna seksuelle vesener. De har behov for sitt eget sexliv i fred og ro, uten noen form for innblanding fra voksne. La barna få utvikle seksualiteten sin i trygghet og fred.
I sitt eget privatliv.
Voksne har også rett til privatliv, men noen er såpass tøffe at de tar med seg privatlivet ut i det fri. Og da tenker jeg ikke på naturen!
