Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Jeg er som en bortskjemt drittunge. Hvis jeg ikke får det jeg vil ha, skal jeg ha det, og når jeg får det, så vil jeg ikke ha det. Man kan jo stille spørsmålet på om jeg egentlig burde ha snakket med noen (for eksempel en profesjonell) om dette, men det trenger jeg da virkelig ikke. Jeg har jo dere. Her skal dere få to scenario som eksempel på min vil-vil ikke problemstilling.. og la oss kalle fyren Justin Case.
Scenario 1: #RING RING#: – Ja hallo, Justin Case. «Hei, det er meg! Skal vi knulle?» – Hei du, nei, jeg har ikke tid nå dessverre. «Ja men jeg vil!» -Sorry babe, passer ikke nå. «Jo, det gjør det faktisk, du vet det bare ikke!» -Babe, kan`ke du gi deg, bestemor er på besøk, det passer ikke nå! «Hallo, kan`ke DU gi deg, hun er jo både tunghørt og svaksynt, hun ville ikke merka som vi hadde oss på gulvet foran henne engang!». #Pip pip pip pip# «Hallo…?».
Scenario 2: – Hei søta. «Søta…? Hva er du ute etter Justin?» – Ikke noe babe, men jeg bare legger pikken min her foran deg sånn «just in case» du får lyst på den. «Sånn i tilfelle? Jeg har faktisk spist pølse i dag, du kan ikke bare lempe pikken på bordet foran meg å forvente at jeg skal suge den!» – Jo, come on babe! Bare litt, ta den i munnen, eller må jeg tvinge deg til å suge den?! «Du vet at å tvinge meg til å suge pikken din nå, er som å slenge inn et kjøttstykke til en hvithai med 3000 tenner?»
Hvorfor er det sånn at man alltid vil ha det man ikke får? Hvis en fyr spiller «hard to get» kan du ta deg fanden på at ei dame vil gjøre alt som står i hennes makt for å få han. Vel, selvfølgelig betinget at det er en fysisk tiltrekning der. Den følelsen, når du er så kåt at du ikke helt vet hva du skal gjøre, også ligger du der – naken – sammen med en annen og blir terget. For min del, kommer den følelsen når klitten blir stimulert helt til grensa også kjenner jeg at pikken er rett ved fitta mi, men han trenger ikke inn i meg. Han bare terger meg med pikken, bruker handa til «nesten» å presse den inn. Det er et av få øyeblikk jeg kjenner litt desperasjon. «MÅ ha, bare Må ha!».
Er denne «Vil ha – vil ikke ha» greia en form for mental lek, et maktspill? Tenker på sett og vis at vi (kan vel kanskje bare snakke for meg selv da, så; jeg) tror det er makt i å være litt avvisende. Men kanskje ligger det mindre i avvisningen enn man tror. Kvinner er jo kjent for å legge litt mer tanke til ting enn nødvendig. For eksempel når jeg personlig blir avvist, tenker jeg; *Hva? Avvist.. jeg? Han spiller sikkert bare hard to get, han har egentlig lyst på meg!* Også bruker venninnene mine masse energi på sånne små hvite løgner som at «joda, han sikla jo på deg hele kvelden» eller «han er sikkert ikke noe å samle på!» mens de enkelt kunne sagt: «Kanskje han rett og slett ikke synes du er deilig nok?». Ville jo svidd som faen, men det er jo faktisk så enkelt. Mens menn tenker: «Hun avviste meg, ok. Neste! Det finnes mange fitt… eh fisk i havet»
Skulle ønske vi kvinner hadde det så enkelt. Du blir avvist, personen tenner ikke på deg. No more energy spent, no more time wasted. Men.. det store MEN, å bli avvist, bringer tilbake følelsen fra da vi var yngre, usikre og søkte bekreftelse fra andre på at vi var bra nok. Jeg blir, personlig litt furt, på en morsom måte, og jeg er ikke redd for å vise det; Gjerne naken med våt fitte, surleppe og bambi-øyne; ..Vel heller rødsprengte, blanke vin-øyne, men funker det? Aldri. Men det spiller ingen rolle. Ingen kan komme og påstå at jeg ikke gjør en innsats for å få det jeg vil ha. Leken er jo litt av moroa den også. Hadde man bare kunne knipset så fikk man pikk eller fitte for den saksskyld, tror jeg litt av spenninga ved sex hadde blitt borte. Det farlige er når leken har som mål å få noe bare for å få det, men tenk for en tilfredsstillende følelse når man har fått det.
Likevel tenker jeg at han sikkert vil ha meg selv om han avviser meg. For en liten del av meg undres jo på om han virkelig vil vite hvor langt jeg er villig til å gå, eller hvor hardt jeg faktisk vil jobbe for å få han. Også bare gir jeg opp, fordi jeg skal være realist og innse at han ikke vil ha meg? Dermed glipper jeg drømmemannen? Nei, som man sier, «gi full pupp», kommer aldri til å gi opp, sånn just in case. Drømmemannen tåler furteleppa, og faller for «Jeg skal suge deg til det går for deg» trikset.
Kanskje du synes at jeg lager litt for stereotypiske ideer om menn og kvinner? Ja, jeg gjør det. Helt enig, men det er jo stereotypene som gjør alle oss andre så unike, sant? Jeg harselerer kanskje litt vel mye, jeg burde nok skjerpe meg litt, men egentlig ikke. Rett og slett fordi jeg skriver utfra ting som er kjent for meg. Dermed sier det mer om meg enn om deg. Jeg vet jo ikke at akkurat du kjenner deg igjen i ideene jeg spinner ut med, men du gjør jo det.
