Mange mannlige forretningsreisende fra et Norden uten legale bordeller, har på egenhånd gått som sultne hankatter rundt i red-light-districts i messebyer og andre reisemål. Vi har observert folkelivet, men ikke våget oss nær innpå av tanke på "hun der hjemme", sykdommer eller å bli loppet for kredittkort og det vi måtte av kontanter. Vi har kanskje kjent dragningen etter det ukjente, etter utfordringen av å kjøpe oss til seksuelle nytelser og gleder, med trengende behov for fysisk utløsning og av behovet etter "fitte", men likevel avstått. Ikke nødvendigvis av mangel på lyst og lyster, men heller av mangel på kunnskap og mot.
Albert var markedsfører i en større industribedrift, han var spesialist på markedsundersøkelser, utdannet som og utpreget tallmenneske. Jeg hadde hørt om ham, da han fikk en stilling jeg hadde håpet på å få; så da jeg møtte ham første gang var det med relativt uvennlig sinn. Men Albert hadde også hørt om meg og beklaget at han som "insider" var blitt valgt. Hadde han visst hva han gikk til, hadde han ikke tatt den jobben. Så når han fant bedre jaktmarker, måtte jeg bare søke. Men jeg hadde allerede funnet bedre selv, så vi ble i grunnen ganske gode venner over noen tyske øl. Og spiste gjerne middag sammen når vi møttes på messer.
En gang spiste vi en typisk tysktysk middag på et bevertnings sted i Frankfurts sentrale strøk og ruslet nedover Kaiserstrasse retning Hauptbahnhof. I vår ungdommelige kåthet nærmest patruljerte vi sidegatene og betraktet med overbærende blikk de lettkledde fortauspiker, vi unnlot å bli lokket inn av "innkasterne" til kjellerbulene men fant til slutt inn i noe som enklest kan gjengis på tysk; "Eros Center – Leierkasten", et helt regulært moderne bordell.
Her var det tydelig skiltet at barn og kvinner ikke hadde adgang innenfor baren. Vi var ingen av delene og ruslet ubekymret videre mellom erotiske veggmalerier, tilsynelatende kopier fra Pompeiis beryktede bordeller. Synet og kanskje også eimen av sex som møtte oss var ikke helt uforberedt. Vi hadde begge hørt om "Stallen". Begrepet var ikke hentet ut av luften. Her var det hvitkalkede murvegger og båser med krakk og et hunkjønnsindivid i nesten hver enkelt. De var ikke påkledde men heller ikke helt nakne. Vi følte oss hensatt til et gammeldags bondemarked hvor man kunne besiktige tenner og avls-redskaper og -egenskaper før handelen.
Albert ble fanget av situasjonen. Han gikk rundt og snakket med mange av damene, med meg på slep. Spurte om jeg var interessert i et knull med noen av dem. Da jeg ristet på hodet, anbefalte han meg om å gå ut i baren om og når jeg syntes det var blitt for lenge å vente. Han og en tilsynelatende oppvakt pike på 18-19 år forsvant inn gjennom en dør med "Kein Zutritt". Jeg følte meg latt alene, det var faktisk dårlig besøk denne kvelden og fortrakk ut til baren for en øl. Det ble tre av dem før Albert oppildnet kom tilbake, sprekkeferdig av viten, men luktende av vaskemiddel.
I flg. ham hadde han betalt for en pratestund til prisen for en "halvtimes knull og massasje". OK, da; hun hadde insistert på at hun i det minste runket ham så han slapp å gjøre det alene på hotellrommet. Han hadde også kjælt litt med henne så pikebarnet kunne få litt varme i kroppen. Men mer var det ikke blitt til, annet enn at han nå kjente hele skalaen for satsene for alle slags ytelser i dette etablissementet. Og sa videre at nå hadde han grunnlaget for årets prosjekt.
Det rom han var blitt brakt til, var som et legekontor, briks med papirlaken i rull, alt sterilt og rent, med lett gulhvit neonbelysning i normalstyrke. Ikke stedet for sengehygge eller kos. Dette var regelrett rom for "fabrikk-knull", sex i variasjoner mot vederlag etter tariff. Hygienisk som bare pokker. Selv runk- ingen var med kondom på.
De neste aftener streifet Albert stort sett rundt alene og han hevdet at han nå visste mer om kjøttmarkedet i Frankfurt enn om konkurrentenes produkter på messen. En kveld var vi flere som falt innom Café Europa i Kaizerstrasse. Nei, det var neppe stedet for kaffe. Til nød for en øl eller to eller et enkelt glass vin. Her gikk lettkledde damer rundt og var appetittvekkende, klar til å bli budt på noe å drikke for å sitte ved bordet. Til vårt bord kom Heidi, fager jente med struttende barm og vuggende hofter. Hadde det vært på 30-tallet ville hun utvilsomt fått betegnelse "arisk type".
Det viste seg at Heidi husket en av oss fra en tid i Norge. Hun hadde vært forlovet med en bransjekollega av oss i flere år. Hun reiste tilbake til Tyskland med resultatet, en liten datter, da forloveden fikk fengselsstraff for underslag. Heidi kom for gammelt vennskaps skyld med advarsel om at vi ikke skulle kjøpe noe til noen av pikene, det var altfor dyrt der. Men Albert øynet en sjanse til mer kunnskap og ba henne sette seg ned, han skulle nok betale for vinen hennes. En halv flaske sekt for en halv times selskap ved bordet.
Så Albert innledet en samtale på norsk vi andre delvis hørte, delvis ikke hørte. Dette var ikke et sted for å plukke opp en pike for tariffknull. Men det stod fritt for jentene å avtale å møtes med en gjest etter stengetid. Europa fikk ingen andel av evt inntekt, det var en privatsak. Og hun innrømmet da gjerne at var det noen hun likte, så hendte det nok en gang i uken eller annenhver uke at hun tok med en gjest hjem for natten… Vi hørte Albert sa at om han hadde trengt til det, så hadde han da gjerne… Men nå var han først og fremst som forsker interessert i hva andre måtte ha skullet betale. Heidi ble ikke fornærmet, hun sa tvert i mot at Albert, som en så hyggelig fyr, skulle ha sluppet med 2000 DM, andre betalte gjerne mye mer. Men da inkluderte det altså frokost og et formiddagsknull om nødvendig…
Heidi sa at om et par år, ville hun ha nok penger til å kjøpe seg en villa et eller annet godt sted og ta opp sitt gamle yrke som sykepleier. Som familien selvfølgelig trodde at hun fortsatt arbeidet som, men med mange natteskift.
Andre jenter var ikke like beskjedne i antall herrer og gikk nok stort sett med til gjestenes hotellrom. For her på Kaizerstrasse var det vesentlig tilreisende forretningsfolk som var interessentene. Alle jentene på Europa hadde klasse og sparte stort sett sine inntekter, de var ikke timehorer. Bare hårdt arbeidende kvinner med et mål i livet, å komme seg ut av dette.
Etter at Heidi hadde drukket opp, gikk vi alle videre nedover gaten. Viggo som følte han trengte til "å se noe" forsvant med en innkaster inn på et Live-show- etablissement på et hjørne. Albert hadde visst vært der og kom med en fånyttes advarsel.
Neste dag møtte Viggo på messen med blått øye og skrubbsår på hendene. Han hadde nektet å betale regningen da den kom, den inneholdt noe han hverken hadde bestilt eller sett eller drukket. Da var innkasteren også blitt utkaster. Viggo landet på fortauet etter et lite luftsvev; han hadde henvendt seg til politiet og blitt ledd ut. Gikk man alene inn et sånt sted, så løp man sannelig risikoen selv også. Hadde han vitner ?
Men før Viggo kom så langt hadde han sett på Liveshowet, som var dristig nok. Han hadde sett at andre menn hadde reist seg med buler i buksene og forsvunnet inn en dør. Han hadde modig fulgt etter, hadde kjøpt polletter for 50 mark og blitt forklart at en 10 markspollett gjaldt for 3 minutter. Han var sluppet inn i en bås med en slags persienne mellom glassruter. Han hadde lagt på sin pollett, persiennen dreide og han hadde fritt innsyn rett mot og tett på samleiene. Han var altså backstage, i en av mange båser med enveisglass. Han kunne se at det rørte på seg bak andre glass, men ikke mer.
Det stinket sæd i båsen, det var en trebenk å sitte på, det var en vanlig dorull på veggen og en søppelbøtte. Etter hvert gikk det opp for Viggo at dette kort sagt var et sted for trengende til å runke til Liveshow. De første 3 minuttene forsvant før han fikk trukket glidelåsen ned, så det var først til neste pollett at han fikk startet opp.
Viggo hadde for sikkerhets skyld hengt jakken opp og tatt buksene av for ikke å søle… Han hadde aldri sett på at andre knullet før nå, men det han så, det var ekte vare og han hadde blitt opphisset som bare juling og hadde forsøkt å få kuken sin til å bli like stor som utøvernes. Forgjeves. Men han hadde sikkert sprøytet ut like mye.
Da det ikke var flere polletter igjen, hadde Viggo kledd på seg og gått tilbake til salen. Og altså drukket litt for mye. Men ikke så mye som regningen lød på.
Da var det Albert kom med kommentaren som Viggo burde ha hørt kvelden før. "Kjære Viggo, da du var i båsen din, så du kameraet i hjørnet ? Du ble filmet der inne og bildene ble sendt ut "live" til noen som betalte mer enn deg." Albert fortalte at på dette stedet kunne man betale 100 mark og få se levende bilder av alle som runket. Om Viggo hadde betalt regningen sin uten protester ville han fått originalopptaket med seg til odel og eie. Nå kunne han risikere i lang tid fremover å bli vist på nytt og pånytt som reklame for runkebåsene, ettersom han hadde tatt buksene av og virkelig vist seg frem. "Skal vi gå i kveld og se etter?" Både Viggo og vi andre avstod.
Da det ble jul det året, fikk jeg tilsendt en innbundet forskningsrapport fra Albert : "Frankfurt kjøttmarked, tilbud, priser og etterspørsel."
Her var de med, alt fra gatejenter som knullet i portrom, med eller uten kondom, de som hadde egne hotellrom for timesknull, bordelljentenes tariffer for de ulike spesialiteter, luksushorene med egne Mercedes Sportsbiler eller BMW, slike som Heidi som serverte frokost og et par andre varianter.
Her var det også tatt med et utvalg historier han hadde hørt og lest, som den om borgermesterens kone som fikk tilsendt horeskattekort fordi hun hadde parkert luksusbilen på Kaizerstrasse, etter et besøk hos frisøren. Den siste hadde jeg hørt før, kanskje var det bare en vandrehistorie.
Mitt eksemplar av rapporten forsvant i en kontorflytting sammen med annen faglitteratur. Og Albert døde alt for tidlig i en ulykke, så jeg kan dessverre ikke få et nytt eksemplar. Skjønt dessverre, rapporten er jo foreldet ,jentene ute av markedet og jeg har heldigvis et normalt fungerende sexliv.
Og ikke har jeg mot til å spørre Alberts enke om å få kopiere originalen, om hun skulle ha den i bokhyllen.
