Jeg skulle ønske jeg hadde holdt meg hjemme. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde
blitt med Line og gjengen hennes til byen.
Og jeg skulle iallefall ønske at jeg jeg hadde hatt vett til å reise meg å gå
da christer dukket opp utpå kvelden. Da hadde jeg nemlig ikke behøvd å sitte
her med et voldsomt sug i magen og følt meg elendig. Jeg kunne konsentrert
meg om lesingen, gjort fornuftige notater, ringt noen folk, oppført meg
normalt og siden krøpet fornøyd under dyna – alene. Istedet er jeg kvalm,har
hangover og lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt. Det gjelder selvsagt
Christer. Christer er forbudt område. Han tilhører Siri
. Og Siri er min bestevenninne. Eller var , iallefall om hun får greie på
dette…Jeg har aldri følt meg værre for i går lå jeg med Christer. Man ligger
ikke med samboeren til bestevenninnen sin. Det er dødssynd nummer en,
utilgivelig , grusomt, hensynsløst , ødeleggende. Et nådestøt for vennskapet,
det vet alle. Jeg også. Siri vil aldri tilgi meg. Ikke vennenne våre
heller.Ingen kan tilgi noe sånt. Hvis Siri – eller en annen for den saks skyld
får høre om Christer og meg- er det allment kjent i samme øyeblikk. Da kan jeg
bare pakke sammen og håpe på studieplass et annet sted neste semester. Men
Christer kommer ikke til å røpe oss.
Han har for mye å tape. Så får vi bare håpe ingen har sett ham snike seg ut av
hybelen min på morgenkvisten.
Jeg har vært besatt av Christer i over ett år, like lenge som Siri og han har
vært samboere. Første gang jeg så ham var det som om noen kylte en knytteneve
tvers gjennom brystet mitt og sugde ut alt liv. Jeg klarte ikke å ta øynene
fra ham, og jeg var så taus at folk lurte på om jeg var syk. En halv time
etterpå sa jeg at jeg hadde hodepine og dro hjem. Der ble jeg liggende og hate
skjebnen og -Siri. Hun hadde aldri merket noe. For jeg har prøvd å unngå dem
begge så godt jeg har kunnet, skyldt på studier og lesepress. Dessuten har jeg
spilt sur-det har for øvrig ikke vært så vanskelig-når jeg har vært sammen med
dem. Gjemt meg bak et beskyttende lag av mutthet,småspydige bemerkninger og
overdreven opptatthet av andre. Så har det vært full tilbaketrekningog tidlig
hjem,lenge før vinen fikk lov til å virke og jeg kunne ha røpet meg. Men
Christer merket det. De seksuelle undertonene,flørten,blikket når ingen så
oss. Dragningen,opphisselsen,kropper som lynsraskt trakk seg unna når
tifeldigheten ville at vi kom for nær hverandre.Jo, han merket det. Et par
ganger oppdaget jeg at han stirret på meg og nesten slukte meg med blikket,
tvers igjennom et rom av dansende,støyende og oppstemte mennesker. » Jeg vil
holde deg,knuse deg ,elske deg her- nå,» sa blikket hans. Jeg trakk meg unna
men visste alltid hvor han var-og når han forlot stedet. Da kunne jeg puste
ut, da var jeg den gladeste av de glade. Men det var selvsagt også en maske. I
går hadde jeg ingen kropper og gjemme meg bak. Jeg stod der tynnhudet og følte
meg avslørt, og så Christer dukke opp med en kameratgjeng. Gutta på by’n.
Lysløypa nedover mot brygga. Støyende glade åpne blikk for barlivets
muligheter. Christe oppdaget meg først. Ansiktet hans lukket seg, som noen
ansikter gjør når man møter et menneske man ikke vil ha kontakt med. Men
Henning hadde fått los på Line og Anita- alle gutter får los på Line og
Anita-og da var det for sent å forsvinne i en sprekk i gulvet eller drukne seg
i glasset. Jeg kunne selvsagt sagt takk for meg og styrtet ut, men jeg stod
som spikret fast og håpet at ansiktet mitt ikke røpet noe. » Heisann -Anne
-åssen -går-det?» var det en som sa uten å vente på svar, og kastet seg over
Line som sendte ham videre til Anita, og da jeg snudde meg , så jeg rett inn i
ansiktet til Christer. En svak eim av øl.Skjorteflaket hengnede løst over den
ene hoftekammen. Jeg hadde lyst til å liste hånden min inn mot den nakne
ryggen., bare en eneste gang i livet få lov til å kjenne varmen fra huden
hans..
Istedet knep jeg øynene sammen og lente meg raskt mot ham for å plante det
obligatoriske tørre kysset på kinnet hans. Fra trygg avstand fra både
nakkegroper og øreflipper.Det var da det skjedde. En brå bevegelse ,et kast
med hodet. Jeg bommet og holdt på å ramle,før han fanget meg opp og jeg ble
stående presset inntil ham. auten panseret mitt. Naken og forsvarsløs. Han må
ha sett sannheten i ansiktet mitt. I hans leste jeg nakent begjær. Ingen så at
vi gikk. Vi traff heller ikke på noen i bakgatene, som vi intuitivt valgte for
å komme oss unna hovedstrømmen av nattevandrere. Vi gikk der som to fremmede.,
ved siden av hverandre, men uten å berøere hverandre. Ingen sa noe. men selv
da hadde det ikke vært for sent å snu. ikke for sent å takke for i kveld og
låse vanviddet og Christer ute. Han ville forstått. Han ville sikkert vært
enig. Kanskje han til og med hadde vært lettet, Christer , som elsket
bestevenninnen min, og som planlegger et langt liv med henne. Men jeg snudde
ikke. Ville ikke.
Jeg var alene med Christer og han ville det samme som jeg, det var det eneste
jeg tenkte på. En gang snudde han seg mot meg og spurte om han skulle gå. Da
stod vi i den knøttlille gangen min. Jeg svarte med å kneppe opp skjorta hans
og gni ansiktet mitt mot brystet hans. Nakent, hårete. Jeg kjente musklene
hans stramme seg. Han svaiet litt , før han løftet meg opp og bar meg inn på
soverommet. Jeg tror ikke vi sa et eneste ord til hverandre. Ikke før alt var
over og jeg lå med hodet mot brystet hans og ønsket at han var min. Da hvisket
han at vi ikke burde gjort det. Det kunne han ha spart seg. Døren til det
lille soverommet mitt står på gløtt. Det er fremdeles et søkk i den store
hodeputen. Der har Christer ligget. Sengeklærne lukter av ham.Av meg ,av oss.
Jeg kommer aldri til å skifte på senen igjen. Tenkte jeg da han dro., bakfull
og ordknapp- og nokså beklemt. Han så iallefall slik ut. Selv pilte jeg
tilbake til sengen og la hodet mitt ved siden av søkket- lukket øynene og lot
som omhan fremdeles var der. Hva han fortalte Siri da han ramlet inn på
morgenkvisten,får jeg sikkert vite mandag. Av henne. Hun pleier å ringe da, og
fortelle hvordan helgen har forløpt. Selv må jeg vokte hvert ord. Ikke røpe
for mye. Være sånn passe interessert. Og så må jeg begynne å overbevise meg
selv om at dette ikke har skjedd. – At det bare er en vidunderlig, forferdelig
drøm som jeg snart våkner opp fra.
