|
|
Omskjæring, fjerning av forhuden på menn, har en lang historie. Det er en 5 minutters operasjon, gjort i løpet av guttebarnets første dager uten hans viten og vilje. Omskjæringen er et inngrep som merker ham for livet og som aldri kan omgjøres.
De tidligste bevisene for omskjæring av menn stammer fra det gamle Egypt. Det er funnet inskripsjoner fra det skjette dynastiet (2345–2181 f.Kr.), og gravrelieffer som viser bilder av omskårne peniser. Det er også funnet bilder av selve operasjonen fra samme periode.
Jødene har praktisert omskjæring i flere tusen år, og årsaken finner vi i Mosebøkene i det gamle testamentet: «Den åttende dag skal hans forhuds kjøtt omskjæres.» (3.Mos.12-3). For jødene, som fortsatt lever etter det gamle testamentet, har omskjæringen hele tiden vært et viktig inngrep. Det har markert at barnet har inngått en pakt med Gud. De første tusen årene omskjæring ble praktisert, var det utelukkende av religiøse grunner, senere ble det mer og mer vanlig å gjøre det også for å lettere å opprettholde normal hygiene.
Det har imidlertid dukket opp flere andre grunner til å omskjære små guttebarn. Ca 500 f.Kr. lanserte Filo fra Aleksandria sine teorier om at omskårne guttebarn lettere gjorde en kvinne gravid, siden sæden slapp å kjempe seg vei forbi forhuden. På denne tiden var det i all hovedsak mannlige jøder som var omskåret (han var selv både jøde og omskåret) og han forsikret dem om at alle andre folkeslag med tiden ville dø ut, og jødene ville sitte igjen, alene, med all makt.
50 år etter Jesu fødsel var kristendommen på full fart fremover, men omskjæringsprosedyrene sto i veien. Omskjæring av voksne menn var en både smertefull og nedverdigende handling, noe som gjorde at mange vegret seg for å konvertere til kristendommen. Derfor utlyste St. Paulus 60 år e.Kr. en fordring som gikk på at ikke behøvde å omskjæres fysisk for å kunne kalles en kristen, det holdt at man gjorde det mentalt, i sjelen. Fra da og de nesten 1800 årene var omskjæring noe som stort sett var forbeholdt jødene, som aldri hadde sett på St. Paulus’ fordring med blide øyne. Så hvordan har det seg en så stor del av verdens befolkning den dag i dag omskjæres?
Muslimene praktiserer også omskjæring. De ser på det som en Sunnah – en tradisjon med røtter i profeten Mohammeds lære – men omskjæring er ikke omtalt i Koranen. Dette kan tyde på at tradisjonen er et kulturelt trekk blant muslimer, snarere enn religiøst.
Mannen som i stor grad tillegges æren å ha fått omskjæring på moten igjen i nyere tid, het Jonathan Hutchinson. Han ble født i England i 1828 og vokste etter hvert opp til å bli en svært berømt kirurg som til slutt oppnådde å bli adlet for sin innsats. Hans spesialitet var spedalskhet, men hans personlige hjertesak var onani og hvordan man skulle forhindre det. Sir Jonathan Hutchinson var fast i troen på at onani var den ultimate årsaken til fysisk og psykisk forfall, og han var villig til å gjøre nær sagt hva som helst for å begrense denne syndige aktiviteten. Han skrev i 1890 en avhandling kalt «On Circumcision as a preventive of masturbation» som fikk svært mange tilhengere – kanskje ikke så rart, tidspunktet tatt i betraktning. Rundt århundreskiftet nådde puritismen nye høyder, sex var synd og onani var den største synd av dem alle. Toppen ble nådd idet han ble publisert i USA, rundt 1893. Hans ord ble hørt og foreldre begynte å kreve at deres barn skulle bli omskåret, ja, det gikk faktisk så langt at voksne menn krevde å bli omskåret slik at de skulle slippe å onanere, for på den måten å bli bedre mennesker. Sir Jonathan Hutchinson var utvilsomt en smart mann, han forsto før de fleste at man kom lengre med noen pene ord og en pisk, enn bare med noen pene ord. Hans avhandling var derfor ikke bare full av lovprisninger om hvor fordelaktig det var at gutten ikke kunne onanere, den var også full av skremselspropaganda om hva som kunne skje dersom han gjorde det! Hysteri, epilepsi og galskap var helt vanlige konsekvenser av onani, i følge den gode doktor, og helt frem til 1920 sto faktisk disse tingene oppført som naturlige konsekvenser dersom forhuden ikke ble fjernet. Frem til 1939 sto det å lese i amerikanske legeskrifter at dersom gutten ikke ble omskåret så var det «medisinsk uforsvarlig» uten nærmere spesifikasjoner …
Det er i dag ikke vanlig i Norge å fjerne forhuden på guttebarn, med mindre det ligger spesielle, religiøse, grunner bak. I andre land (som f.eks. USA) er det derimot helt vanlig, og det er det mest utførte av alle kirurgiske inngrep. Foreldre blir sjelden eller aldri spurt om hva de mener, noe som rettferdiggjøres med at dersom normale hygieniske regler blir fulgt, vil det ha enkelte helsemessige fordeler. Nå er dette er argument som ikke lenger holder vann, siden nyere forskning har vist at dersom man opprettholder normal personlig hygiene, spiller det overhodet ingen rolle om forhuden er der eller ikke. En annen ting er at det er et spørsmål om penger … En operasjon som er så vanlig gir naturligvis mye penger i kassa for mange kirurger …
