Det var i en nedeperiode at jeg fikk tips om restauranten «Det lille ekstra». Jeg hadde blitt dumpa av dama, brukket hånda på tre steder i en skibakke, og på toppen av det hele hadde yndlingsrestauranten min stengt dørene for godt. Jeg var rett og slett nedfor. Som en bluesgitarist. På en blåmandag. I et blått år. Men så var det dette nye spisestedet, da, som arbeidskameraten min garanterte at ville gjøre meg både mett og tilfreds. Jeg lo da jeg hørte navnet, men fikk forsikringer om at maten var førsteklasses og servicen likeså. At det lå midt nede i sentrum av Lillestrøm, og ikke bortgjemt i et smug i Amsterdam, ga meg også følelsen av at navnet mest var en morsom gimmick. Jeg ringte og reserverte bord allerede samme helg, og i det jeg spaserte ned mot restauranten etter å ha parkert bilen, lurte jeg på hva dette «lille ekstra» skulle være. I følge min forbindelse på jobben så hadde hver enkelt kelner en spesialitet, og de forskjellige rettene ble anbrakt på bestemte måter alt etter kokkens humør. Enkelte dager fantes det ikke engang noen meny. Alt dette hevet forventningene, og fikk meg til å ane at restauranten trolig var blant de bedre. Gode restauranter har alltid en X-faktor. Hva kunne det være? Disse spesialitetene til kelnerne? Måten de serverte på – var de toppløse, kanskje? Litt smakløst for en restaurant. Spiste man kanskje fra nakne kvinnekropper, som i Japan? Nei, nei, nei. Kanskje noe mer raffinert; jeg hadde lest om noen steder som ikke hadde lys; man måtte spise i stummende mørke, noe som hevet de andre sansene – både hørsel og smak…
Jeg fant riktig sted og gikk de to trappetrinnene ned mot inngangen; det var visst en halvkjeller. Inn døra gikk jeg, og kom inn i et koselig lokale med nok opplysning til å se bord og stoler. Mørkebrunt, flislagt gulv med helt normale møbler og normale mennesker. En av kelnerne gikk forbi med et matfat som også så svært så normalt ut. Servitørene var fullt påkledd. En av dem kom bort til meg og tok meg imot med et høflig smil.
«Andersen,» sa jeg, og han nikket og viste vei.
Bordene lå et stykke fra hverandre, i hver sin lille bod slik som på gamle amerikanske kafeer. Jeg ble tatt med til et bord lengst inne i en gang, og satte meg ned. Den unge mannen ble stående et øyeblikk og se på meg; deretter smilte han og sa:
«Miriam, tenker jeg. Hun kommer om et øyeblikk.»
Jeg satt igjen, en smule forvirret. Et øyeblikk virket det som at han hadde sett på meg slik man ser på et stykke kjøtt, og jeg fikk den distinkte følelsen av at han var homofil. Det passet seg vel, for en kelner å være homo, tenkte den mer stereotypi-elskende delen av hjernen min. Like etter dukket servitrisen opp.
«Hei, jeg heter Miriam; jeg skal betjene deg i aften,» sa en ung, vakker jente med fyldige lepper og flammende rødt hår.
Hun ga meg en meny med bare fire retter; én fra hver matgruppe – fisk, kjøtt, fugl og skalldyr. Jeg valgte straks biffretten og sparte henne for en ekstra tur. Hun smilte lurt og sa hun skulle komme med noe passende å drikke – her valgte man altså ikke vin selv engang. Kresen som jeg er i vinveien vurderte jeg et øyeblikk risikoen i dette, men tipset jeg hadde fått sa nå at folkene visste hva de gjorde, så foreløpig fikk jeg la tvilen komme dem til gode. Etter en liten stund kom Miriam tilbake med en liten bolle stående på en asjett. Hun satte den foran meg, og sa:
«Dette er en lett grønnsaksbuljong – kokkens spesialitet. Den vekker smaksløkene en liten smule, og jeg synes selv den er spesielt god før en saftig biff.»
Hun gikk igjen, og øynene mine fulgte henne så langt de kunne; bakenden hennes var spretten slik bare den som sitter på en kvinne i tjueårene kan være, og de grå buksene hun gikk i tegnet seg i fine kurver rundt hoftene hennes. Gammel gris som jeg begynte å bli måtte jeg jo stirre litt etter servitrisen. Først da hun forsvant bak skilleveggen la jeg merke til hvor isolert bordene faktisk var. Det var ikke mulig å se noen av de andre fra der jeg satt; jeg reiste på meg og kunne se en middelaldrende kvinne spise suppe med god lyst, og hvis jeg snudde meg kunne jeg se bakhodet på en eldre mann og det jeg antok måte være hans kone. Det var imidlertid vanskelig å se noe særlig til de andre kundene i lokalet, så spredt som bordene sto, og så få som det virket å være av dem. Det var forfriskende diskret, tenkte jeg, i forhold til mer åpne spiselandskap. Her fikk man litt privatliv. Jeg smakte på den tykke, nesten sausaktige buljongen, og ble behagelig overrasket. Et salig virvar av smaker fortalte meg at kokken visste hva han gjorde; hvitløk som fikk blodet til å bruse, ferske krydderurter som løftet aromaen… Dette lovet godt.
Biffen smakte også fortreffelig. Vinen Miriam kom med var en utsøkt Margaux fra 2005, og hvor de hadde fått tak i den årgangen må gudene vite; Vinmonopolets importører er som oftest rensket for disse. Matopplevelsen var i det hele tatt veldig flott, men det var ikke noe særegent og spesielt så langt. Jeg rensket tallerkenen og lente meg tilbake, god og mett, men allikevel tankefull. Det hadde skjedd så mye i det siste som gjorde at livet hadde tatt et svalestup nedover, og selv om jeg regnet med at ting kom til å gå bedre etter hvert, var det ikke klart hvor lang tid det ville ta. For alt jeg visste kunne det ta flere år før jeg kom meg ovenpå igjen; før jeg slo igjennom på jobben, og før jeg fant ei dame som passet meg bedre enn heksa som nettopp hadde gitt meg kurven. Gudene visste hvor lang tid alt dette ville ta; det eneste jeg visste var at jeg ikke var i humør for tiden. Selv om det kunne se ut til at restaurantproblemet muligens var løst.
«Smakte det?» sa den søte stemmen til Miriam ved siden av meg.
«Ja, det var deilig, faktisk… du må hilse kokken,» svarte jeg.
«Det skal jeg gjøre – hun blir alltid glad for komplimenter.»
En hun altså. Ja vel, det samme kunne det være. Igjen var det vel bare stereotypene som kom snikende på meg når jeg minst ante det; jeg hadde av en eller annen grunn sett for meg en diger, fyldig kar med stekepanner og kjøttøks.
«Jeg har valgt å legge en liten opplevelse til desserten,» fortsatte Miriam, og vekket interessen min et lite hakk ekstra. «Dette er restauranten med det lille ekstra, og her har vi alltid som en del av servicen at vi gjør det som skal til for at kundene skal bli tilfredse… hva det enn måtte være.»
Hun sa dette siste med et lite glimt i øyet; jeg tror nesten hun forsto hvordan det hørtes ut, og hun hadde altså humor nok til å spøke med det. Men nå kom det altså. En slags spesialservice, noe som satte denne restauranten i en kategori for seg selv.
«Vi servitørene får ganske frie hender til å finne ut av hva kundene ønsker seg, og jeg tror jeg har truffet ganske riktig i ditt tilfelle. Du trenger nok noe helt spesielt, for det virker ikke som at humøret er det beste, selv etter Diriyas beste ytrefilét…?»
Jeg hadde ikke lyst til å si hvor rett hun hadde, men jo da, hun traff ganske riktig i mitt tilfelle. Maten var førsteklasses, servicen upåklagelig, og for noen uker siden hadde jeg for det første vært i et strålende humør, og for det andre – ikke vært alene.
«Så du har noe godt til meg til dessert?» spurte jeg.
«Ja, absolutt. Noe enkelt, men veldig godt, som jeg er sikker på vil passe deg utmerket.»
Den blide jenta med det røde håret gikk raskt av gårde, og jeg tenkte idet jeg så den fine stussen hennes forsvinne bak en skillevegg at det jeg egentlig kanskje trengte var å få meg et nummer. Et intetsigende, intenst, uforpliktende knull… jeg hadde aldri hatt noen tilbøyeligheter til å kjøpe sex fra prostituerte, men akkurat i dag kunne jeg faktisk forstå hvorfor enkelte gjør det. Fordi de trenger det – derfor. Det lengste jeg kunne strekke meg var et one-night-stand; det hadde jeg gjort tidligere, og det var vel den veien det gikk nå også. Om noen dager kom jeg til å gå ut på byen og skjenke en lettpåvirkelig mø, ta henne med hjem og knulle heftig i fem minutter før jeg kollapset i senga, fullstendig døddrukken. Meningsløse, forbigående erobringer gjør noe med selvtilliten til en mann. De hjelper – i det minste kunne de gjøre det.
Miriam kom tilbake etter bare et par minutter, med en fristende skål i hendene. I den var det flere kuler is, dekorert med stående kjeks, peppermynteblader og andre gode ting.
«Dette er isdrømmen vår,» smilte hun og satte skåla foran meg. «Tre typer italiensk is, fromasj med egglikør, jordbærsaus og sjokolade.»
«Nam…» sa jeg nesten ubevisst; det så svært så innbydende ut.
«Det er ikke alt. Jeg skal flytte litt på bordet, bare…»
«Ah, ja, det var det lille ekstra du sa du hadde plukket ut…?»
«Det stemmer,» sa hun og så meg rett i øynene mens hun satte seg ned på motsatt side av bordet – et uvanlig trekk fra en servitrise. «Jeg vet nøyaktig hva du trenger. Spis. Jeg garanterer at du vil like det.»
Var det dette hun mente? Skulle hun se på meg mens jeg spiste is? Jeg tok den lille skjeen og smakte på isblandingen. Italiensk is er bedre enn den frosne, norsk-amerikanske typen, det har jeg alltid ment; den liksom smelter ordentlig på tungen som en tykk krem snarere enn en frossen klump… og denne var omgitt av en smakfull, myk engledrøm av en fromasj – en veritabel eksplosjon av smaker som fikk meg til å lukke øynene og suge på en munnfull slik bare en vin i verdensklasse har fått meg til å gjøre før. Da jeg åpnet øynene igjen var Miriam forsvunnet fra setet ovenfor meg; sekunder senere ble det klart for meg hvor hun hadde blitt av.
Et par myke, lyse hender strøk meg varsomt over knærne, så over lårene. De spredte bena mine og strøk langs innsiden av bena og inn mot midten. Det kriblet i meg og jeg fikk reisning umiddelbart da de ømme hendene begynte å stryke over pikken gjennom dressbuksa.
«Spis…» sa hun opp til meg, der nede fra, «spis og nyt…»
Jeg svelget idet fingrene hennes belevent dro ned glidelåsen i buksa og fisket fram det harde lemmet. Det vakre ansiktet hennes lyste opp i et nydelig smil idet jeg førte en stor skje med iskrem til munnen, med blikket låst ned på henne. Uten å nøle la hun hånda rundt den stive pikken og tok den i munnen. Selv åpnet jeg munnen for skjeen med iskrem, før jeg lukket øynene og nøt det. Servitrisen behandlet meg med en herlig våt og varm munn; hun gjorde meg våt og glatt og vanvittig opphisset. Vi satt ute blant folk, for svingende! Hun var ansatt på restauranten, og hun bestemte seg for å suge en kunde? Hjertet banket vilt; adrenalinet flommet samtidig med at den iskalde desserten spredde vellyst i de øvre delene av meg. De nedre delene ble gjenstand for en vidunderlig behandling – ærlig talt den mest fantastiske seksuelle opplevelse jeg noensinne hadde opplevd. Ufrivillige rykninger i bena vitnet om at jeg begynte å miste kontrollen. Jeg begynte å fortære den herlige iskremen fortere og grådigere, men da stanset Miriam meg og hvisket:
«Rolig… saakte… nyyyte isen…»
Jeg så ned på den rødhårete skjønnheten, og hun sendte meg et utspekulert smil før hun vendte oppmerksomheten tilbake til den bankende pikken, som nå var innsauset med sikkelet hennes. Tempoet falt både hos henne og meg – jeg gjorde som hun sa og nøt isen sakte samtidig med at hun slikket undersiden av skaftet. Rundt meg var ingenting forandret; jeg hørte lyden av andre som spiste og snakket ved de bortgjemte bordene, det satt ingen og stirret, og ingen kom løpende for å stanse den gale servitrisen som hadde begynt å gi en av kundene sine oralsex. Jeg prøvde å fokusere på omverdenen og på den deilige isen hun hadde servert meg, men følelsen den varme munnen hennes ga meg begynte å bli altoverskyggende.
Hun gjorde det så sakte, så tålmodig, nesten ertende. Jeg satt og vred meg i setet mens hun ufortrødent sugde videre, og pusten min gikk tyngre etter hvert som skåla med is begynte å tømmes.
«Aaaaa…» stønnet jeg ufrivillig; det begynte høylytt, men jeg fikk undertrykket lydene.
Det begynte å knyte seg i skrittet; hele underlivet summet og strammet seg i små dirrende rykk, og som om ikke det var nok begynte Miriam å bruke hendene også. Jeg dyppet skjeen i bollen og slurpet i meg resten av isen, og fikk en følelse av hva som kom til å skje straks jeg gjorde meg ferdig. Jeg fikk rett: Lyden av skjeen og skåla som ble skjøvet unna var nok for å få servitrisen til å avslutte arbeidet sitt. Hun begynte å runke meg – varsomt, men taktfast, og med munnen og tunga spillende over det bankende pikkhodet. Sekunder senere knøt det seg voldsomt i meg og servitrisen slurpet i seg sin egen dessert mens jeg holdt på å miste bevisstheten av ren nytelse. Jeg kom i en serie kraftige rykninger og måtte anstrenge meg for ikke å stønne så høyt at gjestene ved nabobordene ikke kunne unngå å høre det. Miriam beholdt pikken i munnen mens hun forsiktig fortsatte å runke den i et fallende tempo. Spruten forsvant i den glupske jenta, og hun fortsatte å slikke meg ren og tørr til krampene ga seg og pikken begynte å bli slapp igjen. Hun krøp ut fra under bordet igjen og smilte til meg før hun raskt tok med seg isskåla og gikk av gårde med den.
«Jeg skal komme med regningen,» sa hun og tasset av sted med den stramme bakenden sin, mens jeg sørget for å få puttet ting på plass i buksene igjen.
Det ble langt ifra så dyrt som opplevelsen burde tilsi – seks hundre kroner for et så godt måltid var greit nok i seg selv, og med det «lille ekstra» Miriam hadde bydd meg på kunne man kanskje tro at det ville ende på det tidobbelte. Men nei, hun insisterte på at det var en del av servicen, og spurte om jeg var fornøyd med oppholdet der.
«Det var fantastisk,» utbrøt jeg nesten før hun hadde spurt. «… definitivt min nye favorittrestaurant!»
Miriam smilte utspekulert til meg idet jeg gikk. Det er kanskje unødvendig å si at jeg la igjen en stor dose drikkepenger…
