Snøhvit og de syv dvergene

Snøhvit og de syv dvergene finnes i mange varianter. De er også blitt brukt i en (sikkert flere) tegnefilm(er) i den pornografiske genren. Jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på brødrene Grimms utgave av eventyret. Det begynner ikke engang med «det var en gang…» Du finner denne utgaven i ei bok som heter «Grimms eventyr» utgitt av N.W.Damm & Søn, trykket i 1941, og selv om det er en slutt som vi ikke er vant til fra Walt Disneys verson, har jeg mitt på det tørre. Bare sjekk boka, du!

 

Midt på vinteren var det, og lufta var tett av hvite snøfiller som dryste fra himmelen. Da satt en dronning og sydde ved vinduet, og vinduskarmen var svart av ibenholt. Mens hun sydde, så hun ut på det hvite drysset. Da stakk hun seg i fingeren, og tre dråper blod drypte ned på snøen. Dronningen syntes det røde og det hvite stod så vakkert sammen, og så tenkte hun:
«Bare jeg hadde et barn så hvitt som snø, så rødt som blod og så svart som treet i vinduskarmen og heitere enn helvete, for vinteren er så kald!» Snart etter fikk hun en datter, og hun var så hvit som snø, så rød som blod og så svart i håret som ibenholt. Hun ble kalt Snøhvit, men da barnet var født, døde dronningen.

Et år etter giftet kongen seg om igjen. Den nye dronningen var vakker, men hun var stolt og overmodig, og hun likte ikke at noen var vakrere og heitere enn henne. Hun hadde et trollspeil, og når hun stod og speilte seg, sa hun:
«Vesle speilet på veggen der,
hvem er heitest i riket her?»
Da svarte speilet:
«Du, dronning, er den heiteste her!» Da var dronningen fornøyd, for hun visste at speilet alltid sa sant. Men Snøhvit vokste opp og ble vakrere og heitere for hvert år. Og da hun var sytten år gammel, var hun heitere enn helvete, ja heitere enn dronningen selv. Så var det en dag dronningen gikk til speilet og spurte:
«Vesle speilet på veggen der,
hvem er heitest i riket her?»
Da svarte det: «Vel er du vakker og heit og våt
men Snøhvit er tusen ganger så kåt.» Da ble dronningen både gul og grønn av misunnelse. Og fra den stund kunne hun ikke se Snøhvit uten at det kokte i henne, for slik hatet hun den heite jenta. Hatet vokste som ugras i hjertet hennes, og hun hadde ikke ro hverken dag eller natt. Så snakket hun til en av jegerne og sa:
«Ta jenta med ut i skogen, og drep henne der. Jeg vil ikke se henne for øynene mine mer. Lever og lunger skal du gi meg, så jeg kan se om du har lystret.»

Jegeren gjorde som hun sa, og tok den heite lille saken med seg. Men da han hadde dradd kniven for å drepe henne, så Snøhvit tungt på ham mens tunga gled langsomt over de blodrøde leppene.
«Kjære jeger, la meg leve! Du skal få knulle meg her i skogen, og etterpå skal jeg springe dypt inn i den ville skogen og aldri komme hjem mer.» Hun var så illheit og fristende at jegeren fikk stå med det samme. Det var synd og skam å drepe noe så lekkert. Han hadde bare en sjanse til å få hele Snøhvit, for når hun først løp inn i skogen kom nok de ville dyra snart til å ete henne.

Leppene hennes var like gode og myke som de så ut da han presset tunga mellom dem, og jenta like heit som hun ga inntrykk av. Her kokte det i den unge kroppen, det var tydelig. Huden var hvit som snø, men brystene kjentes varme ut da han dro av henne kjolen og klemte dem sammen og smakte på dem. Hårene på venusberget var like sort som det lange håret på Snøhvits hode, og da han boret tunga inn i kløfta mellom bena hennes, stønnet Snøhvit og jamret av nytelse. Jegeren rakk å kjenne at hun smakte deilig før hun sank sammen i knærne og spredte dem for ham. Han var ikke sen om å finne fram utstyret og jage det inn i Snøhvit, som skrek av begjær og klynget seg rundt ham i hett basketak. Jegeren kjente at det boblet i lysken, jenta var for heit for ham og det kokte over. De skremte alle dyra langt inn i skogen da de kom samtidig, Snøhvit skalv i spasmer og jegeren tømte seg med et brøl. Da han trakk seg ut, tok Snøhvit på seg kjolen igjen.
«Så, løp nå inn i skogen, stakkars barn,» sa jegeren og så den heite lille rumpa jumpe inn mellom trærne. Hun ville nok snart bli spist av ville dyr, men likevel var det som en tung stein var letter fra ham (og særlig fra pungen). I det samme kom det en villsvinunge ut fra skogen. Jegeren drepte den og tok lunge og lever med hjem til dronningen. Og hun trodde det var Snøhvits lunger og lever.

Nå var den stakkars heite Snøhvit helt alene i skogen. Og hun var så redd at alle bladene på tærne skalv av medynk, de visste ikke hvordan de skulle hjelpe henne. Hun ga seg til å løpe over skarpe steiner og inn gjennom tornekrattet, og ville dyr sprang forbi henne, men de gjorde henne ikke noe. Hun løp så lenge bena ville bære henne, og i kveldingen kom hun til et lite hus. Der gikk hun inn for å hvile seg. I det vesle huset var allting lite, men så skinnende pent og rent. Det vesle bordet var dekket med snøhvit duk og sju små tallerkener. Ved hver tallerken lå en liten skje, og sju små kniver og sju små gafler lå det der og. Foran tallerknene stod sju små beger, og ved veggen sto sju små oppredde senger med hvite laken.

Snøhvit var sulten og tørst, og litt småkåt også, for det hang fremdeles igjen i kroppen etter det deilige nummeret med jegeren. Så spiste hun litt fra hver tallerken og drakk litt av hvert beger, for hun ville ikke ta alt sammen fra en. Så var hun så trett at hun gjerne ville legge seg, men alle sengene var for korte. Så skjøv hun dem sammen så de sto side om side, og la seg så lang hun var over alle sengene. Hun tenkte på jegeren mens hun onanerte, og så sovnet hun.

Da det var ganske mørkt, kom de hjem, de som eide huset. Det var sju små kåte dverger som grov malm i fjellet. De tente sju små lys, og da så de straks at det hadde vært noen i stua, for ingen ting stod slik som de hadde satt det. Da sa den første:
«Hvem har sittet på stolen min?» Den andre: «Hvem har spist av tallerkenen min?» Den tredje: «Hvem har tatt av brødet mitt?» Den fjerde: «Hvem har spist grønnsakene mine?» Den femte: «Hvem har stukket med gaffelen min?» Den sjette: «Hvem har skåret med kniven min?» Den sjuende: «Hvem har drukket av begeret mitt?» Så snudde den første seg og så på senga si. «Hvem ligger i senga mi?» ropte han. Så kom de andre og ropte: «Og mi seng!» De gikk bort til sengene sine, alle sju, og fikk se Snøhvit som lå og sov og de skrek i undring. De lyste på henne med de sju små lysene sine, og ropte: «Å du og du, så vakker og heit hun er, og så kåte vi blir!» De var så glade og kåte at de egentlig ville vekke henne og feie over henne med en gang, men lot henne bli liggende for å samle krefter til å knulle senere. De la seg rundt henne, for i hode- og fotendene var det plass til dvergene. Og slik gikk natten.

Da det ble morgen, våknet Snøhvit. Hun ble redd da hun så dvergene, men de var snille mot henne og spurte hva hun hette.
«Jeg heter Snøhvit,» svarte hun.
«Hvordan er du kommet hit?» spurte de videre. Da fortalte hun at stemoren ville drepe henne, men at jegeren hadde spart livet hennes mot at han fikk ta henne. Og hun fortalte at hun hadde sprunget hele dagen til hun endelig hadde funnet det vesle huset. Da sa dvergene: «Vil du stelle for oss, koke, re sengene, vaske, sy og strikke, og vil du holde allting rent og fint, og vil du knulle med oss, så kan du bli her hos oss. Du skal ikke mangle noe, i hvert fall ikke pikk.»
«Ja takk,» sa Snøhvit. «Det vil jeg gjerne.» Så ble hun hos dvergene for å holde huset i orden og boltre seg i sengene med dem. Hver morgen gikk dvergene inn i fjellet for å lete etter gull og malm, og når de kom hjem om kvelden, måtte maten være ferdig. Og når de hadde spist, kledde de seg nakne alle sammen, og tok Snøhvit etter tur. Og Snøhvit, hun sugde dem og runket dem og mistet tallet på alle orgasmene hun fikk, for dvergene var flinke til å både slikke og å bruke fingrene og de stive spettene sine. Hele dagen var Snøhvit alene, og dvergene sa til henne: «Vokt deg for stemoren din! Hun får nok snart vite at du er her. Slipp ikke noen inn for da blir det slutt på all den deilige knullingen vår!»

Da dronningen hadde sett lungene og leveren som jegeren kom med, trodde hun at nå var ingen så vakker og heit som hun. Så gikk hun til speilet og sa:
«Vesle speilet på veggen der,
hvem er heitest i riket her?»
Da svarte speilet:
«Vel er du vakker og heit og våt
men Snøhvit langt borte bak bergene
som knuller alle syv dvergene
er tusen, ja tusen ganger så kåt!» Da ble dronningen rasende, for hun visste at speilet sa sant. Jegeren måtte ha narret henne, og Snøhvit var i live. Hun tenkte og grundet på hvordan hun skulle få tatt livet av Snøhvit, for hun fikk ikke fred så lenge hun ikke var den heiteste i riket. Endelig hadde hun tenkt ut noe. Hun malte ansiktet sitt og kledde seg ut som ei tøyte slik at ingen kunne kjenne henne igjen. Så gikk hun over de sju bergene og kom til de sju dvergene, og der banket hun på døra.
«Gode varer! Kjøp, kjøp!» ropte hun. Snøhvit stakk hodet ut gjennom vinduet og hilste.
«God dag, tøyte. Hva har du i kurven din?»
«Gode varer, gode varer,» svarte hun. «Vibratorer i alle farger.» Og så tok hun fram en massasjestav i en sterk, rosa farge.
«Det er sikkert ei ærlig og kåt tøyte, så henne kan jeg nok slippe inn,» tenkte Snøhvit mens det murret mellom bena ved synet av vibratoren. Så åpnet hun døra og kjøpte det rosa sexleketøyet.
«Men i alle,» sa tøyta. «Så kåt som du ser ut, da! Kom, så skal jeg hjelpe deg å få en ordentlig orgasme.» Snøhvit tenkte ikke noe vondt, så hun la seg i sengene til dvergene og brettet opp kjoleskjørtet så tøyta kunne gi henne utløsning. Tøyta la vibratoren mot Snøhvits mus så den lå så lang den var i spalten, og klemte bena hennes godt sammen så staven sto og dirret mellom lårene, klemt mot musa. Det sitret så deilig at Snøhvit hev etter pusten og døde av nytelse.
«Hvem er den heiteste nå?» sa den onde dronningen og skyndte seg hjem.

Det varte ikke lenge før de sju kåte dvergene kom tilbake. De ble rent ute av seg av skrekk da de fikk se Snøhvit ligge uten å røre seg i sengene, med naken underkropp og en rosa, durende vibrator stikkende opp fra den sorte kjønnsbusken. Så løftet de henne opp og dro vibratoren fram fra musa hennes. Da tok hun til å puste ganske svakt, og litt etter litt kom livet tilbake. Så fikk dvergene høre hvordan alt hadde gått for seg, og da sa de:
«Den kåte tøyta var ingen annen enn den onde dronningen. Vokt deg for henne, og slipp ikke ett menneske inn når ikke vi er hjemme!» Og så tok de henne både lenge og vel til trøst etterpå.

Men dronningen gikk like til speilet da hun kom hjem og sa:
«Vesle speilet på veggen der,
hvem er heitest i riket her?»
Og speilet svarte akkurat som forrige gang:
«Vel er du vakker og heit og våt
men Snøhvit langt borte bak bergene
som knuller alle syv dvergene
er tusen, ja tusen ganger så kåt!» Da dronningen hørte det, fòr alt blodet til hjertet hennes, så redd ble hun. For hun skjønte at Snøhvit var blitt levende igjen.
«Men jeg skal nok finne på noe som skal knekke deg!» sa hun, og så brukte hun trolldomskunstene sine og laget i stand en forgiftet dildo. Da det var gjort, skapte hun seg om til ei skikkelig løsaktig hore, men hun lignet ikke den tøyta hun hadde vært forrige gangen. Så gikk hun over de sju bergene til de sju dvergene, banket på døra og ropte:
«Gode varer! Kjøp, kjøp.» Snøhvit så ut og ropte til henne:
«Bare gå videre! Jeg tør ikke åpne for noen!»
«Men du har da vel lov til å se i alle fall?» sa hora. Og så tok hun fram den forgiftede dildoen og holdt den opp. Snøhvit likte den så godt og musa sitret og brant så ille ved synet at hun lot seg lokke til å åpne døra, og da de var blitt enige om handelen, sa hora:
«Nå skal jeg dildoknulle deg ordentlig.» Stakkars Snøhvit tenkte ikke på noe galt, hun var bare rennende kåt og lot den løsaktige hora stelle med seg. Hun la seg i sengene til dvergene og skrevde med kjoleskjørtet trukket opp til livet. Saftene glitret mellom skamleppene og hun var så kåt, så kåt. Men ikke før var dildoen til bunns i musehullet, så sitret det så deilig at Snøhvit hev etter pusten og ble liggende sanseløs i sengene.
«Nå tenker jeg du har fått det du trenger!» sa hora og strøk på dør. (Det er faktisk det stemora sier i den rette utgaven av eventyret, men da er det en kam i håret som er forgiftet. Berit H. Hagen).

Heldigvis var det i kveldingen, så de kåte dvergene kom snart hjem. Da de så Snøhvit som lå der livløs i sengene deres, tenkte de straks på den onde stemoren. Og så fant de den giftige dildoen. Med det samme de trakk den ut av hullet med et vått schwupp! kom Snøhvit til seg selv igjen. Så fortalte hun alt sammen, slik det var gått til, og dvergene sa at nå måtte hun passe seg vel. Hun måtte ikke åpne døra for noen. Og så tok de henne både lenge og vel til trøst etterpå.

Dronningen gikk til speilet og spurte:
«Vesle speilet på veggen der,
hvem er heitest i riket her?»
Og speilet svarte som før:
«Vel er du vakker og heit og våt
men Snøhvit langt borte bak bergene
som knuller alle syv dvergene
er tusen, ja tusen ganger så kåt!» Dronningen visste jo at speilet snakket sant, og nå ristet og skalv hun, så sint var hun.
«Snøhvit SKAL dø!» skrek hun. «Om det så skal koste mitt eget liv!» Så gikk hun inn i et kammer der hun kunne være ganske alene, og der forgiftet hun en naturtro dildo som hun festet på ei truse. Når hun tok på seg mannsklær og lot dildoen stikke ut av buksa, så det akkurat ut som en ekte pikk. Den så så ekte og deilig ut at alle som så den fikk lyst til å suge den. Men den som tok den i munnen, fikk kramper og bet av det falske pikkhodet og fikk det i halsen og måtte dø. Da dildotrusa var ferdig, skapte hun seg om til en råsexy fyr, og så gikk hun over de sju bergene til de sju dvergene. Hun banket på døra, men Snøhvit stakk hodet ut gjennom vinduet og ropte:
«Jeg tør ikke lukke opp for noen, for de sju kåte dvergene har forbudt det!»
«Gjerne for meg,» sa den sexy fyren. «Kuken min blir ikke stort hardere enn dette, og jeg finner alltids noen som kan suge meg. Du kan få suge meg, om du vil.»
«Nei, jeg tør ikke ta imot pikken din,» svarte Snøhvit.
«Er du redd for tøyter og horer, kanskje?» sa fyren. «Se her, ta en titt ut av vinduet, så skal du få se et ekte mannfolk.» Snøhvit tittet ut og fikk med en gang lyst på den store, fine pikken og da hun så at fyren runket litt ertende, kunne hun ikke bare seg. Hun åpnet døra, strakte fram hånden og sank ned på kne foran fyren med neven godt lukket rundt utstyret. Så tok hun ham i munnen, men med det samme krampet kjeven seg og hun bet av hodet, fikk det i halsen og falt død om. Da lo dronningen stygt og sa:
«Hvit som snø, rød som blod, svart som ibenholt! Denne gangen kan ikke de kåte dvergene få vekt deg til live igjen for du er ikke lenger heitere enn helvete.»

Da hun kom hjem til speilet, spurte hun straks:
«Vesle speilet på veggen der,
hvem er heitest i riket her?» Og endelig svarte speilet:
«Du, dronning, er den heiteste her!» Da først fikk hun ro i det onde hjertet sitt.

Dvergene kom hjem utpå kvelden og fant Snøhvit som lå på dørterskelen uten å puste. Hun var død. De løftet henne opp og så nøye etter om de kunne finne noe giftig i musa hennes, og de vasket henne med både vann og vin og sperm. Men ingenting hjalp. Vesle, heite Snøhvit var og ble død. Så la de henne på en båre og satte seg rundt den og gråt alle sju. I tre lange dager gråt de. Så ville de gravlegge henne, men hun så så frisk ut, akkurat som et levende menneske, og de vakre, røde kinnene som alltid blusset av kåthet hadde hun ennå. Da sa de:
«Vi kan ikke senke henne i den svarte jorda.» I stedet lagde de en glasskiste som de la henne i. På lokket skrev de navnet hennes med gullbokstaver, og at hun var en kongsdatter skrev de også. Så satte de kista ut på fjellet, og dag og natt satt en av dvergene og runket og passet på Snøhvit, for hun var fremdeles så vakker og heit og sexy der hun lå at man ble kåt når man så på henne.

Snøhvit lå i kista en lang, lang tid. Men hun forandret seg ikke og var hele tiden like hvit som snø og rød som blod og svart som ibenholdt og heitere enn helvete. Det så bare ut som hun sov. Så hendte det at en kongssønn kom gjennom skogen. Han ville gjerne bli natten over hos dvergene, og så fikk han se den vakre, heite Snøhvit i kista. Han leste det som sto på lokket, og så sa han til dvergene som passet kista:
«La meg få knulle prinsesse Snøhvit! Jeg vil gi dere hva dere vil for henne.» Men dvergen svarte:
«Vi selger henne ikke for alt gull i verden.»
«Men gi henne til meg, da!» bad prinsen. «Jeg kan ikke leve uten Snøhvit, og jeg vil elske og ære henne og knulle henne som det kjæreste jeg eier.» Da dvergene hørte det, fikk de medynk med ham og ga ham kista. Han tok straks av lokket og smatt fram pikken sin, for han hadde blitt så kåt av å stå og se på Snøhvit. Han brettet opp kjoleskjørtet og la knærne hennes til side, og så kjørte han rett inn og bunnet hardt i ett eneste støt, og det harde støtet fikk Snøhvit til å riste slik at det falske pikkhodet fòr opp av halsen på Snøhvit. Like etter åpnet hun øynene, og så slo hun både armer og ben rundt prinsen som jukket i vei til de begge skrek i nytelse. Da prinsen endelig trakk seg ut, reiste hun seg.
«Men kjære, hvor er jeg?» ropte hun.
«Du er hos meg,» svarte kongssønnen glad, og så fortalte han hvordan det hang sammen. Til slutt sa han:
«Jeg elsker og begjærer deg høyere enn alt annet i verden. Bli med til min fars slott og bli min hustru, så kan vi knulle i all evighet!» Og Snøhvit ble glad i ham og fulgte med. Nå skulle bryllupet holdet med all verdens stas og herlighet, og den onde stemoren til Snøhvit ble også buden. Da hun hadde tatt på seg den utfordrende bryllupskledningen, gikk hun bort til speilet og sa:
«Vesle speil på veggen der,
hvem er heitest i riket her?»
Da svarte speilet:
«Vel er du vakker og heit og våt
men Snøhvit er tusen ganger så kåt.» Dronningen skrek ut en fryktelig forbannelse, og først ville hun ikke gå til bryllupet. Men hun fikk ikke ro på seg, hun måtte se den unge dronningen og kongen hennes. Da hun kom inn i salen på slottet, kjente hun igjen Snøhvit med en gang. Da hun så hvor kåte brudeparet var på hverandre og hvor heit og sexy prinsen var, ble hun stiv av raseri og skrekk og kunne ikke røre seg av flekken. Men borte i glørne sto et par jerntøfler. De ble båret fram med tenger og satt foran henne. Og så måtte hun stikke føttene ned i de glødene tøflene og danse til hun falt død om.

Av: Berit Hagen