Jeg kjenner et par som hadde vært samboere i ti-tolv år. De har to unger og begge er i jobb. De har funnet hverandre igjen, etter noen måneder med problemer. Løsningen var enkel, men den krevde en hvit løgn. Og nå har de det bedre sammen enn de noengang har hatt det. Fordi sexlivet fungerer igjen.
Hva som var problemet? Livet generelt. Begge i jobb, sto tidlig opp, fikk ungene på skolen og barnehagen, hentet den i barnehagen på vei hjem fra jobb, spiste middag, sluknet i en sofa eller hjalp med lekser, gjorde husarbeid på kveldstid og endte tidlig i seng, slitne av dagen og med behov for å hente krefter til neste dag i form av hardt tiltrengt søvn. Når de hadde sex? Tjaaa… En og annen helg, kanskje. I alle fall i følge henne. Vi satt en sjelden kveld og pratet om sex og antall og pauser og gjennomsnitt. Det var en kveld jeg hadde dukket opp uanmeldt med hekletøyet mitt fordi det var lenge siden vi hadde hatt en jenteprat, og samtalen fikk henne visst til å tenke. Da jeg spurte henne når de hadde elsket sist, ble hun sittende og tenke. Da hun så på meg, hadde hun tårer i øynene, for hun kunne ikke for sitt bare liv huske når de sist hadde elsket sammen. Ikke engang sist hun onanerte, for når hun la seg om kveldene var hun så sliten at det eneste kroppen trengte, var å sove!
Hva de gjorde? De lurte legen, lurte arbeidsgiverne, lurte skattebetalerne. De gikk til legen og fikk en sykemelding hver, først to uker, og så to uker til. Jeg spurte ikke hva hun hadde sagt til legen, hva hun hadde skyldt på og bløffet med for å få de sykemeldingene. Men jeg syntes hun gjorde det rette. I en hel måned satset de alt på å finne tilbake til ømheten, kjærligheten og seksualiteten deres.
Slik artet sykemeldingsdagene seg: En av dem sto opp om morgenen og fikk ungene på skole og barnehage – de skiftet på det, slik at den andre fikk sove lenger. Så bars det rett i seng og når begge var våkne, lå de og kjælte seg kåte. Det gikk faktisk noen dager før de ble i stand til å slappe av såpass at kroppen tok sjansen på å bli kåt. Som om det l i bakhuet en stemme som sa: "Hæh? Bli kåt nå? Nææææ, det er det ingen vits i. Skal jo opp snart, på jobb, tjene til livets opphold og blablabla… Har ikke tid. Ikke gidder jeg, heller. Har jo ikke energi." Når den stemmen var overdøvet og kroppen tok sjansen på å bli kåt, tok de det med ro de første dagene, inntil begjæret våknet for alvor og begynte å huske hvordan de hadde hatt det den første tiden de hadde blitt sammen. Da begjæret styrte livet og ikke omvendt. De fant fortiden, og enda mer. De fant hverandre, og litt til. Sammen med den nyoppdagede ømheten og det våknede begjæret fant de også lysten til å utforske hverandre og prøve nye ting. De sto opp sammen etter å ha elsket, og hvis de ikke hadde lyst til å elske, så lå de bare og kjælte og koste uten å bry seg om å tvinge fram kåtheten. De spiste sen frokost sammen, handlet sammen, hentet ungene på skole og barnehage sammen, lagde middag sammen, koste seg med husarbeid, ungene og hverandre om ettermiddager og kvelder, og de la seg sammen med overskudd og energi nok til å elske.
To sykemeldinger var alt som trengtes. Andre par ville kanskje latt livet ta kvelertak på dem, tatt gal sti gjennom samlivs-skogen og gått vekk fra hverandre, for til slutt å skille lag. I steden valgte dette paret å finne tilbake til hverandre og bekjempe hverdagen, lure systemet til å hjelpe seg og havnet dermed ikke på statistikken over skilsmisser det året.
Tenk om det hadde vært en lovlig grunn til å ta seg noen uker med sykemelding? For å få sexlivet tilbake? Jeg forsøker å se for meg ansiktet til legen om jeg (gud forby) kom til ham og sa at jeg (gud forby igjen) trengte en sykemelding på tre-fire uker for å få (gud forby atter en gang) sexlivet tilbake og (gud forby i det kjedsommelige) redde ekteskapet. Hvordan hadde han reagert? Hadde han blitt forarget over at jeg ville kaste bort både hans tid, mine penger (jeg betaler jo for legetimen) og en sykemelding eller to på sånt tull? Hadde han humret en stund og syntes at "den var god"? Eller hadde han stusset over at noen endelig sa i fra at vi er i ferd med å "samfunne oss ihjel"? For det er det vi gjør. Kom ikke her og fortell meg at det er bare fordi det er moderne å skille seg, så skiller folk seg, og fordi de ikke gidder å jobbe for forholdet slik som før i tia (fordi det er for lett å skille seg – fordi flere og flere gjør det), at folk går fra hverandre og skiller lag? Den kjøper nemlig ikke jeg, nei! Jeg tror heller at vi er i ferd med å styre samfunnet rett i grøfta. Vi jobber for mye, har for liten tid til oss selv og for liten tid til å pleie forholdet. For et forhold, det være seg ekteskap, samboerskap eller "bare" kjærester… et forhold trenger arbeid for å bevare styrken. Hverdagen kan ta knekken på et forhold hvis en ikke er "obse" på det og ser faresignalene, og hvis en ikke er villig til å gjøre noe for å redde forholdet og sexlivet.
Å ha muligheten til å ta seg en sykemelding for å få sexlivet tilbake på føttene igjen, det skulle vært obligatorisk. Det skulle vært en menneskerett. Det skulle vært en selvfølge i dagens samfunn.
En annen ting som burde vært en selvfølge, er en dildo i nattbordsskuffen. Hvorfor rygger enkelte menn når de hører jenta si har lyst på en dildo?
Vi ses i neste hjørne, da du.
