Jeg var 25 år og sekretær av yrke. Kvinnegruppa Ottar ville neppe ha likt å høre meg si det rett ut, og teknisk sett sto det vel «assistent» og «resepsjonist» i kontrakten min, men jeg var da vitterlig en sekretær. Jeg holdt kaffekannene fulle, sorterte post, renskrev dokumenter, var sentralborddame og tok imot beskjeder; i det hele tatt, alle slike oppgaver som den stereotypiske sekretæren pleide å utføre. Jeg likte det, jeg – og sjefen hadde faktisk bemerket at om det ikke var for meg, ville hele bedriften ha kollapset i et hav av uorden. Dessuten likte jeg å kunne kalle meg sekretær også. Det åpnet for en mengde deilige tanker om det andre aspektet av stereotypene. Briller på nesen, korte skjørt, utringet bluse, alt dette i et miljø som nesten utelukkende besto av menn … Det var ikke riktig slik jeg kom gående på jobb, naturligvis. Skjørtene gikk til godt nedenfor knærne, blusene var kneppet opp og det var ikke bare menn i bedriften. Men det var deilig å fantasere. Særlig samboeren min moret seg med tankene om at jeg gikk rundt på jobben som en sekretær tatt rett ut fra en 80-talls pornofilm. I det siste hadde jeg begynt å ha det litt moro selv, også. Jeg hadde begynt å gå uten truse på jobben. Jeg måtte fremdeles ha noe for å holde de store brystene i sjakk, men under de ulike skjørtene var det ingenting annet enn bar, glatt hud …
Opprinnelig var det min kjæres forslag, og jeg gjorde det bare motvillig, men etter å gått slik til jobben et par ganger, begynte jeg virkelig å tenne på det. Flere ganger innbilte jeg meg at mine mannlige kolleger nærmest kunne lukte at jeg var truseløs; at de visste det. Det var ingenting som tydet på at denne mistanken stemte, og høyst sannsynlig falt det ingen av dem inn at jeg ikke hadde undertøy på. Allikevel begynte fantasien å vandre, og jeg begynte å fokusere stadig mer på hva slags klær jeg tok på meg. På en typisk truseløs dag ville jeg kanskje velge et trangere skjørt, og tenke på at hemmeligheten min var synlig for alle. Hvis man så etter nøye nok, ville man kanskje kunne se at det ikke var noe under …? Og hvis jeg gikk med et lett sommerskjørt, ville jeg kunne kjenne luften trekke over det bare kjønnet mitt når jeg gikk. Tanken på at mennene rundt meg kanskje visste dette og snakket om det bak min rygg, gjorde meg drivende våt. Enkelte ganger hadde jeg måttet ta med et lite håndkle til å sitte på, for ikke å dynke ned stolen …
En dag i september – en av de siste varme dagene det året – hadde min kjære utfordret meg litt mer enn vanlig. Han hadde bedt meg gå naken til jobb, med bare en enkel ytterfrakk på. I sekken min hadde jeg en BH og en kjole, som jeg kunne ta på meg straks jeg kom frem. Allerede da jeg kom til ytterdøren begynte rødmen å bre seg i ansiktet mitt. Utenfor sto Jørgen med morgenens første sigarett; denne spreke, unge mannen som pleide å sende beundrende blikk i retning resepsjonen. Han smilte og holdt høvisk døren åpen for meg da jeg kom, og fulgte så etter en liten halvmeter bak. Så han på meg? Lurte han på hva jeg hadde under frakken, og hva ville han ha sagt om han visste det? Var det slik at alle menn begynte å fantasere når de så en ung kvinne med frakk og høye hæler? Jeg lurte nå litt på det idet jeg gikk forbi resepsjonen, hvor vekteren Anton satt på sin sedvanlige post. Også han smilte til meg, kanskje litt bredere enn vanlig, og øynene hans fulgte meg kanskje helt til jeg hadde forsvunnet bak kontorinngangen? Jeg vrikket en ørliten smule på hoftene idet jeg rundet hjørnet og lurte på om de to mennene der ute vekslet megetsigende blikk. Kanskje var de stilltiende enige om at jeg var en sexy kvinne som sikkert gikk naken under frakken, og kanskje de allerede hadde begynt å fantasere om hva de ville gjøre med meg dersom muligheten oppsto …
Jeg satte på kaffetrakteren og gikk så rett til de ansattes garderobe; et omkledningsrom med låste skap, delt av alle de ansatte. Det lå også en dusj over gangen, som jeg hadde brukt de gangene jeg syklet til jobb. Jeg kunne sikkert ha gått inn dit for å skifte, men samboeren min hadde sagt at jeg skulle bruke garderoben … som, i motsetning til dusjrommet, ikke kunne låses. Det var utrolig spennende. Jeg sto i flere minutter og lyttet etter fottrinn før jeg kneppet opp frakken og kastet den på gulvet. Jeg dro raskt på meg kjolen og sjekket utseendet i speilet før jeg gikk tilbake til resepsjonen. Der gikk det opp for meg hvor opphisset jeg var; hendene skalv lenge etter at jeg hadde begynt arbeidet, og jeg kjente små svetteperler piple frem flere steder. Pulsen var høyere enn vanlig, pusten gikk ujevnt, og jeg kikket meg fremdeles nervøst rundt, som om jeg fremdeles satt kliss naken og sto i fare for å bli oppdaget hvert øyeblikk. Det grøsset kaldt nedover ryggen på meg idet jeg tenkte på at jeg måtte gjøre det samme ved dagens slutt; kle av meg alt, og ta på meg frakken uten å ha noe under. Jeg satt allerede og funderte på hvordan jeg skulle gjøre det – skulle jeg vente til alle de andre hadde gått for dagen? Hva hvis jeg ikke hadde garderoben for meg selv, hva hvis en av de typisk høflige guttene tilbød seg å følge meg ned til parkeringen, eller tilfeldigvis skulle gå samtidig? Jeg så for meg at jeg kom til garderoben og at det allerede sto noen der … da måtte jeg kanskje unnskylde meg med at jeg hadde glemt noe her ute. Kanskje jeg kom overraskende på, og kom over Jørgen eller en av de andre unge, veltrente mannfolkene i bar overkropp, eller bare underbukser …
Jeg tok frem håndkleet fra skuffen under pulten og la det klart ved siden av meg, om det skulle trengs. Musa ble stormvåt av disse tankene – så til de grader at det nesten ble vanskelig for meg å gjøre jobben min. Jeg skrev e-poster, sorterte kontrakter og vandret rundt mellom kontorene med forskjellige oppdrag, men tankene vandret stadig til andre steder. Jeg gikk i en ganske så trang, men respektabel, høstkjole. Jeg visste at akkurat denne fikk brystene mine til å virke enda større, og om jeg skulle bli så våt at det rant av meg, ville ikke de fuktige flekkene synes gjennom det tykke stoffet. Jeg innbilte meg allikevel at de var godt synlige. At mine mannlige kolleger både så og luktet hvor fuktig jeg var. At de begynte å kjenne presset i buksene selv, og satt inne på kontorene sine og fantaserte om meg. Jeg innbilte meg at de snakket om meg idet jeg gikk fra lunsjbordet, at de plystret lavt og nikket anerkjennende til hverandre.
«Hadde hun ikke hatt samboer, skulle jeg …»
«Hun gir meg så lyst til å bare …»
«Slående vakker … dama er et bombenedslag, uten tvil.»
Tenk om de virkelig snakket slik om meg? Tenk om de sto i angrepsposisjon og ventet på muligheten til å kaste seg over meg når jeg bøyde meg over bordet? Jeg kjente en svettedråpe renne nedover tinningen, og jeg lot den renne. Nedover kinnet, forbi haken og videre ned halsen. Sakte, sakte rant den, bare så vidt merkbart. Det kilte og føltes kjølig i trekken fra dørene som stadig ble åpnet og lukket. Svetten var ikke det eneste som rant, heller. Hver gang jeg reiste meg og gikk for å gjøre et ærend, kunne jeg kjenne dråpe etter dråpe trille ned langs innsiden av lårene mine …
Så vidt jeg kunne se, var det ingen som ga meg større oppmerksomhet enn vanlig, men det var opphissende å tenke at de gjorde det. Kanskje Anton sendte meg skjulte blikk og skyndte seg å virke opptatt med noe annet straks jeg så i hans retning? Kanskje kontorsjefen selv benyttet anledningen til å la blikket gli over kroppen min når han sto ved siden av meg og snakket om de nye klientene, for så å raskt fokusere på papirene han holdt i når jeg løftet blikket? Også han var ganske kjekk … slank, gråhåret, distingvert, med en mørk, mandig stemme … Det var altfor mange kjekke menn i dette firmaet. En stakkars ungpike kunne jo bli aldeles fra seg av liderlighet av mindre! Straks den ene hadde gått, kom en annen gående forbi resepsjonen og sendte meg et smil som fikk meg til å smelte. En og annen gjest gikk også forbi, og enkelte av dem så ut som italienske modeller der de skrittet over gulvet i flotte dresser. En besøkende som skulle i et møte hos oss kom bort til meg og spurte om veien, og jeg begynte å skjelve i bena straks jeg hadde satt meg tilbake på plassen min etter å ha vist ham veien. Smilet, stemmen, de gnistrende øynene … han kan ha vært omtrent 30, bredskuldret, mørkhåret og med en fantastisk selvsikker holdning. Tanken på disse flotte mennene og fantasien om at de visste at jeg satt her truseløs og fuktig, fantasien om at de ønsket å gjøre ting med meg … jeg holdt på å bli gal.
Arbeidsdagens slutt kunne ikke komme fort nok. Jeg måtte hjem og få ut noe av denne kåtheten som hadde demmet seg opp i meg. Det kom til å gå ut over kjæresten min – åh, som han skulle få kjørt seg. Tanken fikk meg til å stirre på klokken den siste halvtimen. Fantasiene om ulike menn som vurderte meg som et stykke kjøtt her jeg satt, fikk meg nærmest til å skjelve av opphisselse. Tenk om de virkelig ville gjøre ting med meg, her, på jobben. Denne kåte tøsen som klikket rundt på høye hæler med rumpa svinsende frem og tilbake. Tenk om noen av dem hadde begynt å fantasere om meg etter at jeg hadde bøyd meg frem for å plukke opp noe; at de hadde sett rumpa presse mot det stramme stoffet og satt der med en hard pikk i buksene og prøvde å skjule det … Kanskje de var flere om det samme, at de var en tre-fire stykker som ville kaste seg over meg, holde meg fast etter hestehalen og penetrere meg hardt og brutalt opp mot veggen på lunsjrommet … jaaa …
Endelig var klokken fire og jeg skrudde av PCen før jeg kikket meg rundt i lokalet. Det var ingen å se, så jeg tok frem håndkleet og tørket meg mellom bena før jeg låste skuffene og gikk mot garderoben med frakken klar oppi veska. Hjertet begynte å slå raskere idet jeg gikk gjennom lobbyen og mot bakrommene. Anton så etter meg, og jeg vinket og sendte ham et lite smil før jeg rundet hjørnet. Jeg håpet at garderoben var tom. Det var mange som ville ut før rushtrafikken begynte for alvor, så det kunne da ikke være så mange igjen her nå? Heldigvis var det ingen der, så jeg smøg meg raskt ut av kjolen og tok av meg BHen også. Jeg fikk meg ikke til å nekte å utføre kjærestens befaling; det var så mye mer opphissende å adlyde …
Plutselig hørte jeg skritt ute i gangen. Eller var det hjernen som spilte meg et puss? Jeg frøs til et øyeblikk og lyttet. Det var skritt – det kom noen … og jeg sto helt naken …! Jeg rotet fryktelig med å få på meg frakken. Holdt på å ta den på feil vei, og måtte besinne meg og fokusere på å gjøre det riktig. Hjertet hamret vilt idet jeg hørte skrittene komme nærmere, og jeg kneppet knappene mens jeg lurte på om jeg ikke bare burde ha lukket den og brukt beltet til å snøre igjen i stedet. Jeg kom også på at jeg kunne stå med ryggen mot døren, og nådde akkurat knappen over puppene idet skrittene nådde garderoben. Da jeg snudde meg, fikk jeg se Jørgen komme inn og gå mot skapet sitt.
«Heisann,» sa han og hentet ut en jakke og en sekk.
Jeg fikk frem et lite smil, men stemmen låste seg og jeg fikk ikke frem noe svar. Hjertet hoppet da han smilte på en måte som fikk meg til å tro at han visste … at han visste hva jeg hadde tenkt på hele dagen. Lik en slu rev som nettopp hadde stjålet en høne fra gården, og like etterpå hadde truffet på bonden. Jeg sto som frosset og bare ventet på at han skulle si: «Du er kåt i dag? Jeg kjenner duften av deg helt hit …»
Det gjorde han ikke, men han så fremdeles i overkant lur ut idet han slang sekken over skulderen og sa hadet. Jeg sto igjen alene, fremdeles dirrende nervøs, mens jeg hørte skrittene hans fjerne seg. Hjernen min hadde vært innstilt så lenge på at noen skulle komme og ta meg knallhardt, så da jeg fikk øye på Jørgen, var det nesten som at kroppen hadde forventet at fantasien skulle bli oppfylt. Saftene rant av meg, og jeg hadde fortsatt det sleske smilet til Jørgen foran øynene idet jeg så i speilet og rettet på frakken. Jeg tok kjolen og la den i sekken … Kjolen som lå på benken … og hadde ligget der idet Jørgen kom inn … Det grøsset gjennom hele kroppen. Var det mulig at det var grunnen til smilet hans; at han hadde sett kjolen, og forstått at jeg var naken under frakken? Visste han …?
Jeg ble desperat. Jeg hadde en svimlende følelse av nervøsitet og glødende varme i magen. Det rant av meg. Jeg måtte hjem. Jeg løp ut så fort de høye hælene ville tillate, og bremset bare ned foran Anton ved inngangen. Straks jeg var utenfor døren hastet jeg mot bilen og kjørte hjem. Hele turen hjem tenkte jeg bare på én ting. Klitten min hadde vokst seg så øm at selv å gnikke meg mot bilsetet kåtet meg opp enda mer. Da jeg parkerte utenfor huset kjentes det ut som en brann hadde spredt seg fra magen og utover i kroppen; halsen brant og jeg holdt på å kveles. Jeg fikk ikke puste.
Innenfor døren ble jeg stående i et forsøk på å roe meg ned. Jeg var svimmel. Måtte vente litt. Ta av meg skoene, kanskje. Jeg kjente dråper renne ned langs lårene. Jeg var våt, varm, og så fryktelig kåt … Tårer begynte å fylle øynene mine, og halsen snurpet seg sammen. Samboeren kom gående ut i gangen da han oppdaget at jeg ikke hadde kommet inn. Han nærmet seg, så nesten bekymret ut da han så hvordan jeg skalv. Til å begynne med klarte jeg ikke å si noe.
«Er alt bra med deg?» spurte han.
Den mørke stemmen, kroppen, de varsomme, sterke hendene … Alt jeg hadde fantasert om hele dagen, rett foran meg. Jeg kremtet litt og fikk klarnet halsen før jeg tok et hardt grep i skjorten hans, så hardt at jeg nesten rev av knappene. Jeg så ham i øynene og snerret:
«Du! Ta meg! Nå!»
