At vibratoren ble utviklet som et hjelpemiddel mot hysteri er etter hvert blitt et relativt godt kjent faktum. Men det er mye mer å si om vibratorens utvikling enn bare det …
Den første elektriske vibratoren som dukket opp som et behandlingsmiddel ble «testet» 1878. I løpet av få år kom det en rekke vibratorer på markedet, samtlige forbeholdt profesjonelle. Utvalget var en periode stort, med vibratorer som fungerte på forskjellige måter og med forskjellige vibrasjonshastigheter. Etter hvert kom vibratorer med hastighetsregulering og sågar en bærbar modell som den gode doktor kunne ha med seg på hjemmebesøk hos pasienter som var for hysteriske til å forlate huset. På tross av de relativt nylanserte teoriene til blant annet Freud om at det egentlig var snakk om sex, så blomstret næringen, og knapt noen gang har så mange kvinner blitt behandlet på så kort tid.
Det måtte selvsagt komme, og det tok heller ikke mange årene før det kom vibratorer på markedet som en slags «hjelp deg selv»-løsning. De første dokumentasjonene på hjemmevibratorer er noen annonser som sto i forskjellige postordrekataloger rundt 1904. De ble den gang solgt som hjelpemidler mot det meste, fra stive muskler til forebygging mot hysteri.
At det var for å forebygge hysteri (eller som vi sier: onani) de i all hovedsak ble brukt til, hersker det vel liten tvil om. Hjemmevibratoren var såpass dyr at de færreste hadde råd til en, men i løpet av få år sank prisen drastisk. Allikevel fortsatte man å behandle kvinner med de samme hjelpemidlene på legekontorene rundt omkring helt frem til 1920. Da dukket nemlig vibratoren opp i forskjellige erotiske/pornografiske filmer og den jevne mann forsto plutselig hva det var kvinnen i huset hadde brukt et halvt månedsbudsjett på å kjøpe!
Som en kuriositet så kan det jo nevnes at elektrisk lys først ble introdusert i 1876, den første maskinen i hjemmet som ble elektrisk drevet var symaskinen som kom i 1889. 10 år senere kom den elektriske vibratoren for hjemmebruk, 10 år før støvsugere, elektriske strykejern og komfyrer. Det sier kanskje litt om prioriteringene i hjemmet.
Mannen følte sin egen posisjon truet; dersom kvinnen kunne få sex uten ham var hun jo ikke lenger avhengig av ham. Resultatet ble at vibratoren i løpet av kort tid nesten forsvant fra markedet. Det er vel trygt å si at de som allerede var solgt ble flittig brukt (det finnes faktisk vibratorer fra 1910 som fortsatt fungerer), men det ble knapt produsert nye vibratorer, og de forskjellige produsentene gikk konkurs i tur og orden. Først i 1960 dukket annonser for vibratorer opp igjen, nå uten den tilslørte reklamen. De var laget for at kvinner skulle få orgasme, enkelt og greit. Siden har salget av slike hjelpemidler bare gått én vei på verdensbasis: opp. Hvor mye penger slike hjelpemidler omsetter for årlig er det knapt noen som har oversikt over, men at det er snakk om astronomiske summer er helt sikkert.
Det er for øvrig ikke helt nytt at også menn kan få litt nytelse ut av en vibrator. Under første verdenskrig ble en rekke mannlige skadde soldater behandlet med vibrator. I første rekke skulle behandlingen få pasienten til å slappe av og glemme smertene for en stakket stund; om det fungerte er det skrevet lite, men tatt i betraktning at mannens G-punkt befinner seg i rektum, er det vel en trygg antakelse …
