Den ene broren min var på besøk her i helga. De to nymfeparakittene hans hadde vært her på feriekoloni (to nebb fra eller til å fore i et hav av fjærkre…) mens han selv hadde en rundtur i Europa sammen med en kompis. Et par uker var han borte, pluss den uka han var på hytta med foreldrene våre like før og like etter Europa-turen. Han hentet hjem gutta sine og psyket seg opp til å stå opp tidlig dagen etter. I dag, skrivende stund, er han på jobb igjen, første dag etter ferien. Snart er skoleferien over, fellesferien er for lengst slutt og bærsesongen har begynt over det meste av landet.
Året har gått en runde, sommeren er på vei mot høst og sola har begynt å bevege seg såpass lenger mot venstre over åskammen at det merkes nå. Merkes at tia har… snudd? Året er på revers, sola tasser langsomt men ubønnhørlig tilbake til vinterposisjon. Hverdagen skal snart begynne igjen for de fleste av oss. Det føles vemodig, det føles… ufullstendig?
Brukte vi sommeren bra? Varmet sola nakne kropper? Dyrket vi kjærligheten og begjæret når de hete, livgivende strålene var framme? Hentet vi energi og overskudd nok til å komme oss gjennom mørketia vi alle vet kommer så uunngåelig med kulde og lange netter?
Jeg vet åssen kroppen min reagerer når våren kommer. Når solstripa dag for dag kryper litt nærmere punktet i stua, strekker seg over gulvet og avslører at en sommer står for døra. Det er varmen som gjør det for min del. Den uvurderlige sola. Fra de første strålene kjærtegner ansiktet i påska og til nå, er det sola som er min vitamininnsprøytning. Min kilde til erotisk inspirasjon. Min ginseng. Jeg blir våryr, får mer lyst og kjenner begjæret ulme litt ekstra. Er det derfor jeg føler meg så dau og giddaslaus for tia, fordi jeg vet at sommeren er på hell og høstmørket står for døra?
Brukte jeg sommeren bra? Sola varmet i alle fall nesten naken kropp ganske ofte. Vi dyrket kjærlighet og begjær i hete, livgivende stråler, forsøkte i alle fall å hente energi og overskudd nok til å komme oss gjennom mørketia vi vet kommer så uunngåelig med kulde og lange netter. Neste år blir det lettere å gjøre det utendørs også, på baksia av huset med utsikt ned mot bygda. Gjerdet har kommet opp, nye fuglebur stenger for utsikten til naboen. Buskene kommer til å bli høyere på den andre siden, så vi kan pjuske i gresset litt oftere. Men pjusket vi nok i år? Kan man noensinne pjuske nok? Man kan da uansett ikke pjuske for mye???
Heldige er de som kan ta seg ferie, komme seg vekk fra gård og grunn, få nye omgivelser, dra på hytta si eller andres hytte, dra utenlands og pjuske på hotellrom eller campinghytte… Og så ser jeg på den nyervervede hesten, araber’n på 3,5 år, og så ser jeg på den andre hesten vår, kaldblods’en på 3 år, jeg ser på fuglene og katta og minigrisen… og så vet jeg at jeg egentlig er heldig likevel, selv om vi ikke kan ta ferie. Det er for mange som er avhengige av oss for tia. Og så, mens sola skinner og sommerfuglene vimser omkring (og dem var det mange av i år), mens hønene klukker og endene gakker, så ser jeg på gubben. Det nye buret er ikke satt opp enda, buskene på den andre siden har ikke vokst seg så store at det er behagelig å legge seg til på baksia. Dessuten skal han snart ut og sko hest igjen, så jeg lurer ham kjapt med meg opp på soverommet og pjusker litt. Det er jo sol, det er sommer, det er fremdeles varme i den brennende kula på himmelen og selv om vi ikke ligger og elsker i solstrålene, så vet vi at den er der, varmekula. Sola skinner utafor vinduet, fuglene kvitrer fremdeles. Ungene på låven har nettopp kommet ut av svaleredet og er i ferd med å lære seg å fly. De samler også livskraft og energi til vinteren, til de skal dra herfra og kanskje ikke komme tilbake neste år. Men foreldrene, de kommer? Kanskje?
Det sikreste vårtegnet her på gården, det er ikke hestehoven for meg. Hehe, med en gubbe som er hovslager har vi nok av hestehover her… Joa, det er koselig og vårlig med hestehover – leirfivel – hvitveis, gåsunger og kattlabber – og årets første sommerfugl. Men det jeg venter på, det er låvesvalene våre. Og mens vi ligger innendørs og pjusker midt på dagen og lar sola skinne på utsiden av huset, hører jeg svalene kvitre og synge på telefontråden utenfor. Vi forsøker å bruke sommeren, dyrke kjærlighet og begjær og hverandre, hente energi og overskudd til høstmørket og vinterkulda kommer. Og når høstmørke og vinterkulde kommer, da kan vi fortsette å dyrke hverandre uten kvitrende svaleunger utenfor. For da er det mørke og kulde som får oss til å krype tettere sammen.
Likevel føles det vemodig å se at sommeren snart er over. Begjærets årstid. Årets rundgang blir dermed bekreftet igjen, og på en måte er det litt godt også, å føle. Å ha disse skiftende årstidene, sjarmen med årets syklus. De som bor i varme strøk, de går glipp av den deilige oppvåkningen om våren når sola begynner å varme. De får ikke glede seg til den varme årstiden de, og leve med håpet om en suveren solsommer som gir lite regn i magasinene og høye strømregninger… Men vi har da vedfyring og levende lys! Vi har den melankolske høsten hvor naturen kryper inn i seg selv og dør litt, vi har den kalde vinteren hvor naturen ligger på pause og venter på å våkne, vi har våren da alt liv begynner å strekke på seg og løftet om en sommer tindrer fram fra en beskjeden sol… og vi har sommeren som gir oss energi og overskudd til å komme oss rundt i naturens sirkel enda en gang.
Til våren, dere, kan vi minne oss selv på dette: Husk å brukte sommeren bra. La sola varme nakne kropper. Dyrk kjærligheten og begjæret når de hete, livgivende strålene er framme. Hent energi og overskudd nok til å komme oss gjennom mørketia vi alle vet kommer så uunngåelig med kulde og lange netter.
Det er kanskje litt tidlig, men… god høst, da dere! Sola varmer fremdeles litt.
