Så har det gått et år. Sommeren gikk over til høst, høsten ble til vinter, våren knakk ryggen på vinteren og det ble sommer i Trøndelag – en like fin sommer som året før… og avisa ringte igjen.
Jeg vet ikke om dere fikk det med dere, men i slutten av juli var jeg avbildet i VG. Igjen. Jeg syns det der er litt komisk, jeg. Det var nemlig ca 1 år siden jeg sist ble oppringt av samme avis og ble avbildet (med de samme hønene – det var faktisk samma bildet) på sommersidene til VG i 2002. Nå tok de med noen halvnakne bilder også, etter tillatelse fra meg. I fjor var jeg også i lokalavisa Sør Trøndelag (Søra på folkemunne) på grunn av min ytelse i erotikkens tjeneste. På ca samme tidspunkt i begge aviser, altså.
Årsaken til dette årets erotiske interesse, var at flere og flere jenter skriver erotikk. I en konkurranse som et blad hadde hatt, viste det seg at 80 % av innsenderne var jenter under 30 år. Det betyr vel at vi jentene er flinkere til å skrive, flinkere til å sette ord på det vi føler og flinkere til å beskrive kåtheta og lysta vår på papiret? Hva gjør vel det, så lenge gutta (og andre jenter) har glede av det vi skriver?
Jeg syns det er koselig, jeg. Velkommen etter, jenter. For jeg har visst at jeg har vært alene i denne genren i ganske mange år. Begynte som sagt i 1990 og har ikke tenkt å gi meg enda. Men så var det det der intervallet, da. Erotikkens intervall. Med et års mellomrom. Jeg kan nesten garantere dere at en eller annen avis vil ringe om nøyaktig et år, og skal lage en sak på det med kvinnelige erotiske skribenter. Men det holder da ikke med det!
Først var det lokalradio’n NRK her i Trøndelag som ringte. Koselig, det, at folk leser det som står skrevet. Vi avtalte når på dagen han skulle ringe og det skulle bli meg og en tidligere kvinnesaksforkjemper som havnet på direkten via telefonen, denne fantastiske innretningen i menneskehetens tjeneste.
Så ringte P4, og han var allerede på Orkanger, han. Med data og båndopptaker (det heter ikke det nå lenger, for det er gammaldags. I dag går alt på data, ikke sant?) og avisa i veska ba han pent om lov til å komme og ta et opptak, og jeg loste ham gjennom bygda så han fant gården. Vi slo av en koselig prat som ble sendt senere på dagen.
Så ringte Adresseavisa, ”loklavisa” i Trondheim. De har et lørdagsbilag som heter UKE-Adressa, og de avtalte å komme på besøk på gården førstkommende mandag og lage et innslag som antakeligvis kommer i avisa andre helga i august. De spurte samtidig om andre lokalaviser hadde kontaktet meg på grunn av VG, og det hadde de ikke. Jeg var i Søra for et par uker siden fordi ryktet hadde gått foran meg igjen, om minigrisen Solan. Men det svineriet er jo noe helt annet…
Så ringte NRK igjen, og det ble en koselig prat på direkten med en kvinnesaksforkjemper som egentlig syntes trenden med jenteskribenter som fordyper seg i erotikk er en fin trend, i bunn og grunn.
Så stilnet stormen. Helt til jeg skulle ut og ri den nyervervede bajasen Manolido, araber’n vi nettopp har kjøpt. 2003 har gått voldsomt opp og ned, nemlig. Fra tap av hund til kjøp av minigris, sykdom på høner og klekking av kyllinger, tap av hest til kjøp av ny hest… det har vært som å kjøre berg og dalbane. Ergo skal det bli snedig å sammenligne vektskålene for pluss og minus når året er omme, for å se om det er likevekt i all galskapen som 2003 har brakt. Men jeg må innrømme at jeg av og til bruker ordet ”totusenogtre” som et skjellsord når jeg er skikkelig sint og alt går på tverke… Men altså, stormen ja… helt til jeg skulle ut og ri på mandolinen… Jeg rir aldri uten å ha med meg mobiltelefonen. Selv om dekningen ikke er helt patent over alt, så er det kjekt å ha så jeg slipper å løpe helt hjem til gubben for å ringe til ham om noe dritt skulle skje… Jeg hadde ikke hentet hesten fra beitet enda, jeg sto utenfor stallen og slo på mobilen (som er avslått når jeg ikke er ute og reker). Øyenbrynene mine steg i takt med SMS-meldingene som haglet inn. Og ærlig talt, den tanken hadde ikke slått meg i det hele tatt.
Jeg har ikke plass til så mange meldinger. Ikke vet jeg åssen det funker når kassa er full, heller. Om de står i kø, meldingene, eller om de som sender får beskjed om at det ikke når frem, det de vil sende. I alle fall ble postkassa på mobilen full veldig fort, og jeg ble mer og mer oppgitt etter hvert som jeg leste. Det var kun to meldinger som var seriøse, som ikke inneholdt idiotiske vitser som omhandlet kuk, fitte, pul og knull (og som jeg ikke kan fordra å få på SMS for det fyller bare opp plassen), eller som ikke inneholdt saftige beskrivelser av hvor kåt ”innsenderen” ble av å se meg i avisa. En melding var fra ei jente som syntes det var bra det jeg skrev og ba meg stå på, og takket meg for at jeg hadde skrevet så lenge og så mye. Den andre var fra en fyr som lurte på hva nettstedet het, som jeg skrev for. Så selv om journalisten ikke tok det med i avisa (og jeg sa det ofte til ham, gjorde jeg) at jeg skrev for Erotikknett, så klarte jeg altså å få det inn på radioinnslagene – og noen la merke til det! Den fyren var den eneste som fikk en tekstmelding tilbake fra meg.
Dagens siste var den idioten som ringte på privatnummeret når gubben tok telefonen. Han ble visst litt perpleks, fyren, for han forventet å snakke med meg. Gubben vet at jeg ikke kan fordra slike slibrige telefoner, så han ble sittende og høre på drittpratet til fyren, inntil han ble lei og foreslo for fyren å kjøpe ”Søndag, søndag” isteden for, når han etter mye om og men spurte om vi visste hvordan han kunne komme i kontakt med løsslupne damer. Hva forventer egentlig slike menn å få til svar når de ringer? Innbilder de seg at jenter som er halvnakne (eller nakne) på trykk i blader gjør det fordi de vil ha denne telefoniske inntrengningen i privatlivet? Gir det leseren rett til å innvadere privatlivet til modellene, å se dem nakne på trykk? Våkne da, for faen.
Men etter denne siste idioten i røret, ga det seg for denne dagen og i dag, skrivende stund 1. august, er jeg gårsdagens nyhet og trives med det. Så går det sikkert et år igjen, før en avis får inn en ny journalist og denne journalisten får den geniale ide å skrive om jenter som skriver erotikk…
Så intervallet er altså på ett år, noe som får meg til å tenke på en historie jeg hørte for mange herrans år siden:
En professor i sexologi hadde et seminar og salen var full. Han så utover sitt publikum og spurte:
– Hvor mange av dere er det som har sex to-tre ganger i uka? Mange hender føk i været, enkelte som rakte opp hånda hadde et selvsikkert smil av stolthet.
– Ja vel, og hvor mange har sex kun en gang i uka? Andre rakk opp hendene, denne gangen ikke fullt så mange. Professoren nikket.
– Og hvor mange har kun en gang i måneden? De som nå rakte opp hendene, så beskjemmet ut og hadde vansker med å løfte blikket.
– Akkurat, sa professoren. – Og hvor mange av dere har sex kun en gang i året? Denne gangen var det bare en som rakk opp hånden, men han gjorde det med en slik glød og yrende iver at alle i salen snudde seg for å se på vedkommende. Han reiste seg med den ene hånden i været, og verdens lykkeligste smil i ansiktet. Professoren så rart på mannen.
– Du har altså sex kun en gang i året?
– Ja, strålte mannen.
– Men det er da forferdelig lite, sa professoren. – Og likevel er du så glad?
– Ja, smilte mannen lykkelig. – …for det er i kveld…
Les Erotikknett, spre ryktet! Jo flere som leser oss, jo bedre blir vi!!!!
