|
|
Dersom man led av hysteri, så oppsøkte man naturlig nok legen for å få behandling. De fleste leger var mer enn villige til å behandle, ikke slik å forstå at de selv fikk noen nytelse ut av det, men det var et svært inntektsgivende arbeide, tatt i betraktning at pasienten neppe noen gang kom til å bli helt frisk (hun kom med andre ord til å bli en fast «gjest» i lang tid), og at hun aldri kom til å dø av sykdommen. For var det én ting leger mislikte, så var det å få et rykte som tilsa at en stor del av deres pasienter døde.
Foruten behandling, så ble giftermål regnet som den sikreste motgiften mot hysteri. Men heller ikke giftermål fungerte alltid, og det er da verdt å merke seg at det aldri var snakk om at den nybakte ektemann som var udugelig i halmen, nei da, det var kvinnen som var alvorlig rammet av hysteri.
Selve behandlingen var i grunnen ganske enkel: Pasienten fikk simpelthen massert kjønnorganene med forskjellige oljer fra liljer, moskus, krokus eller andre blomster, fortrinnsvis med en av legens fingre i vagina. Dette var en behandling som tok en del tid, opptil 1 time er det skrevet, og ble betegnet som en ganske vanskelig oppgave for den gode doktor. Nathaniel Highmore skrev i 1660 et notat hvor han beskrev behandlingsmetoden som «noe som minnet om å lage sirkler på bordet med den ene hånden samtidig som man beveget den andre hånden opp og ned i rette linjer.» Disse bevegelsene ble så utført til kvinnens bryster svulmet, hun ble rød i kinnene, hev etter pusten og begynte å skjelve. Hun fikk med andre ord en orgasme.
Nathaniel var for øvrig den første som konkluderte med at pasienten opplevde en orgasme. Han brukte ordet orgasmum som er latin for orgasme. På dette punktet ble han ignorert, og hans mening ble ikke tillagt noen vekt før 250 år senere.
Et fascinerende faktum er at selv om pasienten ble onanert frem til en orgasme som behandling, så ble det ikke sett på som sex. For at det skulle kunne kalles sex så måtte to forutsetninger være til stede:
1: Mannens penis måtte penetrere kvinnen.
2: Mannen måtte få utløsning.
Det høres kanskje rart ut, men slik var tankegangen og slik var faktisk loven i f.eks. USA inntil ganske nylig. Hvem husker ikke Bill Clintons påstand: «I did not have sex with that woman.»? Den gang han var ung ble ikke det han gjorde betegnet som sex, siden de to overnevnte faktorer ikke var til stede. Antakeligvis forsto ikke engang legen at det var snakk om en orgasme, i hvert fall var det først rundt 1900 at noen faktisk konkluderte med at resultatet av behandlingen var en orgasme. Faktisk så var det vanlig å sammenligne resultatet av behandlingen med et mildt epileptisk anfall. Man kan jo spørre seg om legens kone gikk til en annen lege for å få behandling, for hennes mann hadde tydeligvis minimal kunnskap om kvinnens orgasme.
Det finnes en mengde journaler hvor kvinnens orgasme er beskrevet ned til den minste sammentrekning i skjeden og det minste lave klynk. Det kan syntes som legestanden var svært så fascinert av dette som de overhodet ikke greide å forstå hva var.
I Asia ble kvinnens orgasme regnet som essensiell dersom man skulle få barn. I Europa og senere i USA var man ikke så nøye på det. Man kan vel spørre seg om de fleste menn overhodet visste hva en orgasme var, for sikkert er det i hvert fall at legene som behandlet hysteriske kvinner ikke en eneste gang i sine journaler noterte noe som skulle tilsi at de forsto at det de faktisk gjorde var å gi sine pasienter orgasmer. For dem var det tilsynelatende en slitsom, men svært så lukrativ jobb. Hysteriske pasienter var nemlig ganske ettertraktet, for de kom igjen og igjen og de døde aldri av sykdommen. En fast inntektskilde med andre ord.
