For en stund siden – det var lenge før jeg begynte å skrive for Erotikknett – var det en gruppe erkehomser som løp rundt og truet kjendishomser med å avsløre dem (røske dem ut av skapet deres, så å si) for å gagne sin egen sak; å få homofili akseptert i samfunnet. De mente i alle fall at hvis kjendiser kom seg ut av skapet og viste at ”aksepterte kjendiser” – politikere og skuespillere og sånne – også kunne være homofile, så ville det bli lettere for samfunnet å se på homofili som normalt også. På den tia fulgte jeg ikke så mye med i media når det gjaldt sex og sånt.
Driver de på enda? Røsker de kjendishomser ut av skapene sine? Jeg har ikke lest noe om det på en stund –skriver hun som ikke leser fast aviser.
La det være klart, at med homser så mener jeg alle kjønn… både homofile og lesbiske. Jeg oppdaget ganske tidlig i livet at jeg ikke hadde særlig mye imot homser. Jeg jobba på nærradio en gang i slutten av tenårene, husker ikke helt hvordan jeg havner der men jeg endte i alle fall opp både foran og bak mikrofonen på nærradioen til Det norske Forbund av 48 (er det ikke det det heter, da? Homseforbundet?) i Trondheim. Radio Sesam. Det var gøy, det. Vi var både hetero og homser på radio’n, og det var da jeg oppdaget at homser er helt ålreite – så lenge de ikke plager andre med legningen sin. Akkurat som mitt syn på religion, med andre ord. Jeg kan ikke fordra å bli stoppet av de derre vakttårnet-selgerne eller dresskledde mormonere eller pinsevenner eller andre sånne høkkerter. Kristendommen er den eneste religionen som skal prakke troen sin på andre. Plagsomt for de som ikke er interesserte. Tro er personlig, akkurat som legning. Og slik er det også med homofili. Det var plagsomt å bli sjekka opp av ei lesbe som visste at jeg var hetero og ikke var interessert i å skifte fil.
Jeg hørte om et stort firma hvor det en dag var fullt på kantina, og så var det en fyr som reiste seg og ville ha full stillhet og full oppmerksomhet. Han kremtet og forkynte at han ville komme ut av skapet, og fortalte alle sammen at han var homofil og bodde med en fyr. Det var fullstendig stille etterpå, foruten noe sporadisk klapping fordi noen ville oppmuntre ham når han var tøff nok til å stå fram. Men var det alle på kantina som hadde lyst til å vite det? Og hvorfor skal absolutt homsene prakke legningen sin på alle andre når de først har bestemt seg for å krype ut av skapet? Jeg har enda ikke hørt om noen som har reist seg i en stor, sittende forsamling og bedt om å få full stillhet og full oppmerksomhet, bare for å forkynne at de er heterofile. Har du? Det vil jo egentlig være akkurat det samme, det. Min første reaksjon når noen reiser seg og forkynner for hele menigheten at de er homser, er: ”Hva faen forteller han/hun det til MEG for? Jeg er verken nær venn eller familie.”
Jeg har referert til’n før, den homsen som jeg kjenner så godt. Han skjulte det lenge, før han endelig fortalte det til familien. Småsjokk og sånt, men foruten en av medlemmene som hadde visst det i ti-femten år, var ikke sjokket så stort som han hadde fryktet. Vissheten hadde liksom murret i bakhodet hos familien selv om de ikke hadde turt å sette ord på antagelsene. Men sa han det til noen andre? Neeei, han gjorde ikke det. Han følte nemlig, denne homsen, at ingen andre hadde noe med legningen hans, andre enn hans nærmeste familie evt. nærmeste venner.
Kanskje noen føler at jeg prakker tankene og meningene mine på andre når jeg skriver i Berits Hjørne. Men det er frivillig om Erotikknetts lesere vil lese det eller ikke. Å sitte på ei kantine og høre en arbeidskollega fortelle at han er homse, det blir ikke frivillig. Man ser på vedkommende med andre øyne, ikke alle vil engang godta at han er homofil. Skal man se krasst på det, så er det naturstridig. Livets sirkel er jo engang slik at man fødes, lager unger for å sikre slektas eller artens eksistens og så dør man etter en stund. Det være seg menneske, elefant eller døgnflue. Ergo er det ikke særlig naturlig å være homse, for du gjør ikke en dritt for å føre slekta videre. Om de skal hetses for det? Næh, de kan få være i fred med legningen sin, så lenge de ikke skader andre, kan de. Vi mennesker er jo så naturstridige i så mange andre ting at litt homseri er bare titten tei i forhold. Jeg tenker igjen på religion. Høkkerter som pisker seg til blods og stikker digre nåler og spikre gjennom huden, kinnet og tunga, hekter digre kroker i huden på ryggen så blodet siler og trekker digre vogner bundet fast til disse krokene, bare for å gjøre bot for syndene de har gjort i løpet av året. Hvor naturlig er det? Eller å utrope seg til Guds spesielle utvalgte, og hvis et nært familiemedlem ikke ønsker å være del av dette fellesskapet, så blir de utstøtt og ingen i sekten snakker til dem mer… er det særlig naturlig det, da? Jeg tror med andre ord at de religiøse som er imot homofili skal holde kjeften sin.
Om jeg mener at homofile skal få lov til å adoptere unger, trenger ikke det å være riktig, men jeg mener altså det. Bedre med to fedre eller to mødre enn å drive rundt på barnehjem og dårlige fosterforeldre. Det er nok av unger som trenger foreldre her i verden. Om jeg mener at homser skal få føde barn? Well… med tanke på hvor mange barnløse par som finnes, tror jeg at homsene bør få holde seg til adopsjon. Når de først er naturstridige og parer seg med sitt eget kjønn, hvorfor skal de da sikre den videre eksistensen av arten sin? Var jeg krass nå? Men som jeg har sagt før, min mening trenger ikke å være den rette. At jeg ikke syns at homser skal få gifte seg, trenger heller ikke å være rett. Mange hetero par lever lykkelig i samboerskap, hvorfor kan ikke homsene holde seg til det, de også? Å gifte seg er jo egentlig en kirkelig handling, en religiøs handling som kanskje skriver seg helt tilbake til Adam og Eva – og hvis Gud hadde humor eller sans for homser hadde han skapt både Ada og Eva, og Adam og Even. Men han gjorde ikke det. Derfor syns jeg ikke at homser skulle gifte seg. Og det er min mening. Ikke behøveligvis den rette, for jeg mobber ikke de som mener annerledes, jeg ser ikke ned på homser som er gift eller som får prøverør og føder unger selv – eller er surrogatfar eller hva faen det nå heter når en homse gir sæd til ei lesbe for at hun skal bli gravid – omvendt går det i HVERfall ikke. Ikke helt mitt univers, det der. Og ikke mener jeg å støte noen homser med å skrive dette, heller, for meningene om dette kan være så delte som Grand Canyon.
Like delte som meningene angående homofili i det hele tatt. Jeg tror at hvis en skaphomse er lykkelig i skapet sitt, så skal han få lov til å være der. Han skal ikke bli tvunget ut av skapet. Det er ikke engang alle familier som ville godtatt en homofil i familien. Det er klart at man skal være stolt og rak i ryggen og stå for det man er. Men til hvilken pris? Er ikke det viktigste i bunn og grunn å godta seg selv? Samme hvor mange eller få som vet hva du tenner på? Ingen har noe med hva jeg tenner på. Jeg kan skrive om pikekos, swinging, bifile, hetero, homser, spanking, fisting, pisking og pissing… men du vet ikke hvilke av disse kategoriene jeg egentlig tenner på, og det er ikke mange av dem. Og ikke har du noe med det, heller. Men den siste historien jeg tente på mens jeg skrev den, var en homsehistorie, for det var så mange pikker i omløp…
Derfor: Skaphomser i alle land; foren dere. Bli i skapet, ha døra på gløtt, åpne den på vidt gap og kom ut en gang i blant før dere kryper tilbake, men fremfor alt: Vær lykkelige. For ingen andre har noe med hvem eller hva dere er!
