Jeg har vært tre ganger på trykk i Lek. Jeg har vært to ganger på fjernsyn fordi jeg skriver erotiske historier og jeg har vært såpass mange ganger i forskjellige radioprogram at jeg har mistet oversikten.
Det siste nye er boka mi, Demonblod, som ble gitt ut nr. 1 (Lengselens Land) i februar, nr. 2 (Mørke Skygger) i mars og nr. 3 (Tidløst Begjær) i mai. (I skrivende stund vet jeg ikke hvor mange flere det blir, men jeg lever i håpet om at det blir mange, mange, mange!) Det tok ikke mange ukene fra ener'n ble lagt ut i hyllene, til den første telefonen kom. Mulig det var samme fyren alle gangene, eller kanskje et misunnelig kvinnfolk. Jeg skjønte tegninga etter den andre telefonen, da det sto "ukjent nummer" på displayet på telefonen min og det var helt stille da jeg tok av røret og sa "hallo?". Neida, ikke helt stille. Litt pusting, en nølende lyd (hvis en sånn lyd finnes, da) og til slutt kom telefon nr. 4, da vedkommende forvrengte stemmen sin og sa: "Du har ei fin mus." Hørtes ut som ei eldgammal kjerring, men jeg tviler på at det finnes noen gamle damer som er interesserte i å kommentere musa mi. Vedkommende må dessuten være synsk, da jeg aldri har vist fram musa, verken her eller der. Jeg syns jeg skal få ha noe i fred, nemlig, og har vist fram såpass mye som jeg klarer å være komfortabel med. Hva andre jenter føler angående å vise fram alt de har, det får være deres sak og det er helt 100 % greit så lenge de vet hva de gjør og står for det! Men det er ikke greit at grisete, toskete gubber anser det som sin fulle rett å ringe disse jentene (oss jentene) og plage dem (oss) med idiotiske telefoner. At toskene har god råd må være en ting, siden de kan betale tellerskritt på tellerskritt bare for å få puste litt i telefonen. At de trenger en hobby og har for mye fritid, det er en annen ting. De bør i alle fall skaffe seg et LIV!!! Noe så fattig, hvor mye seksuell glede kan det gi en fyr å ringe til meg uten å si noe, høre meg si "hallo?" og så høre meg legge på, før han runker som en gal av den spennende opplevelsen? Hvor deilig var det, mon tro, å endelig ta motet til seg og fortelle meg at jeg hadde ei fin mus (uten å ha sett den), og så høre meg be vedkommende skjerpe seg, før jeg la på? Ble det no' særlig runking utav det?
Sorry. Jeg har nettopp fått en sånn telefon og jeg blir forbanna. Ikke på grunn av telefonen, den driter jeg i. Det går ikke lenger å ringe til meg og griseprate, nemlig, eller å skjelle meg ut fordi jeg skriver grisete. Jeg har blitt avvent i så måte og gidder ikke ofre en eneste kalori på å hisse meg opp og bli forbanna over telefonen. Nei, det som gjør meg forbanna er at det sitter mannfolk i Norge som mener at når jentene blottlegger seg i bladene, så må de finne seg i å få telefoner. "Er det ikke derfor de gjør det, da? For å få oppmerksomhet?" Uha, så dum går det an å bli!
Det var noen som sammenligna det å stille opp naken i blader, med å være prostituert. Du tjente jo penger på kroppen din, må vite! Men der er jeg uenig. Prostitusjon er ikke å vise seg fram på bilder og heller ikke å ta imot betaling for å ta av seg klærne mens en vrikker på seg til rytmene av musikk! Du selger ikke deg selv på samme måte som når du selger kroppen med hud og hår. Det er klart, det er mange meninger og gråsoner her også, men her har du i alle fall min mening: Pornobilder og stripping er ikke prostitusjon.
For min egen del var det sunt å se seg selv på trykk, for jeg har aldri hatt et godt forhold til min egen kropp. Spiseforstyrrelser i slutten av tenårene satte sine spor, men å se sin egen kropp på trykk med bilder tatt av en dyktig fotograf ("inn med magen, ut med rumpa…"), det hjalp utrolig på selvbildet og jeg angrer ikke en dag at jeg stilte opp. Dessuten har jeg forsøkt å stå for det jeg skriver og hva er vel mer naturlig da, enn å stille opp på delikate, erotiske bilder i et mykpornoblad?
Den første gangen var i 1995, tror jeg, og bildene kom på trykk sommeren -95. Det ble noen telefoner etterpå. Mannfolk som følte trang til å si at kroppen var så flott og de drømte om å gjøre det og det med meg, noe som egentlig var helt uinteressant for meg. Hadde de ikke lest reportasjen i det hele tatt, der det sto nevnt det nydelige brudebildet som hang på veggen hjemme hos oss? Det var til og med en dust som ringte og lurte på hvor mye det kostet å leie modellen et døgn… som selskapsdame med alt attåt. (Hjertesukk). Det ble slik til slutt at jeg kviet meg for å ta telefonen, i tilfelle det var en av "fansen" som ville bryte inn i privatlivet mitt og gi uønskete kommentarer om hva de syntes om kroppen min og hva de drømte om å gjøre med meg. Tro meg, jeg likte ikke en eneste en av telefonene. Satte ikke pris på noen av dem. Det er greit at de ringer for å fortelle hvor nydelig de syns at jenta er på bildene, men ærlig talt tror jeg at de fleste jentene vet det fra før, ellers hadde de aldri stilt opp på bilder. I det hele tatt kommer ikke unydelige jenter på trykk i bladene, så tellerskrittene kan gutta faktisk spare seg!
Den andre gangen var i mars 1998 og denne gangen var jeg mer forberedt på "creepy calls." Det ble noen denne gangen også, gitt! Men all ære for det: Ingen har ringt og fortalt meg hvor mye de var imot det griseriet jeg representerte. Skjønt, den gjengen leser vel heller ikke slike blader… Jeg husker ingen spesielle telefoner fra -98, for denne gangen var jeg snar til å bryte av samtalen. Det føltes allikevel som en inntrenging i privatlivet hver eneste gang, og av og til dukket det også opp "silent calls," hvor folk sto helt stumme med røret i hånden og a) ikke torde si noe av nervøsitet eller b) håpet at jeg hørte deres tunge pust i røret, og ble opphissa av å høre stemmen min. Ærlig talt har jeg forsøkt å forestille meg hva de tenker, disse stille ringerne med røret i hånda, men jeg har ikke så stor fantasi.
Den tredje gangen, i februar 2000, ble det baluba på jobben jeg hadde ved siden av skrivinga. Ikke fra ledelsen, neida. De hadde den utrolige supre innstillingen at hva jeg gjorde på fritiden, det hadde ikke de noe med, så lenge jeg ikke dro inn firmaet. Og det gjorde jeg ikke. Det var radioen uforvarlig som gjorde det, og så var det et par jenter på jobben som ikke tålte bildene i bladet og som leverte skriftlig klage på meg – noe som selvfølgelig ikke ga annet utslag enn et klapp på skuldra fra ledelsen og lykke til videre, og tilbud om hjelp med media om det skulle bli noen neste gang (ædda bædda til dem som klaget). Men dette var den greieste måten å få kritikk på, for da vet jeg hvem som er mine fiender og sånt er nyttig! Men telefonene denne gangen, det ble helst slik:
"Hallo?"
"Hei, er det du som er i Lek?"
"Ja… å gud, nå koker det over på komfyren…" klikk. Eller noe lignende. "Jeg har ikke tid nå," eller "Det har vært mange telefoner, beklager, men jeg er ikke interessert i å prate om det…" Man lærer seg, gjør man.
Visst gjør man det. Men at jeg skulle få grisetelefoner etter at bøkene mine kom i hyllene, pinadø, det skal jeg kanskje se på som noe positivt! Når en gjøk har lest boka og merket seg navnet mitt og klart å finne telefonnummeret og tar seg det bryet å ringe bare for å fortelle meg at jeg har fin mus, enda musa mi aldri har vært på trykk og I HVERT FALL ikke har noe med bøkene mine å gjøre, da må jeg vel bli stolt, vel? … Not!
Jeg har hatt telefonsex toooo, nei – er det tre ganger? Nei, nå lyver jeg så det renner! Det har nok blitt flere, i og med at gubben har vært litt ute og reist i trailer og styr og ståk. Da blir det gjerne ensomt på gutterommet baki, da. Eller på soverommet hjemme. I hvert fall når du er trofast. Da er det fint å ha mobil, (men ikke mobilregning – men den kløen tar man senere). Dette er den sunne formen for telefonsex, og da tenker jeg ikke på den typen telefonsex hvor du ringer til ei berte du ikke kjenner, bare for å runke til en stemme du aldri har hørt før, og snakker med ei som er såpass god til å spille at du virkelig tror at dere kom samtidig. Jeg snakker om telefonsex med kjærlighet på linja. Jepp, det snakker jeg om. I alle fall snakker jeg om det neste gang. Tror jeg. Se selv, da vel!
