Jeg leste i Dagbladet lørdag 12. januar 2002 at den ene av morderne i Baneheia-saken har brevvenninne. Hun tok selv kontakt med ham etter medieomtalen på grunn av mordene på de to små jentene.
Gamal Hosein, som er mistenkt for mordet på sin kone Gry, har fått massevis av kjærlighetsbrev i fengsel. Jeg skal ikke skrive noe om jeg mener han er skyldig, men tatt i betraktning at han sitter inne fordi de tror han har drept sin egen kone, må man jo preges av nyhetsbildet og gjøre opp sine meninger. Jan Helge Andersen, den ene av de to som utførte Baneheia-drapene, han har jo tilstått, så vi vet at han er en morder. Og – under over alle undere – ei brevvenninne har han fått mens han satt i fengsel for denne udåden. Dette mens resten – nesten – av Norges kvinnelige befolkning kunne tenkt seg å brenne ham på bålet, skjære utstyret av ham, radbrekke hvert bein i kroppen hans og i hvert fall ønske at det blir innført dødsstraff i Norge igjen. Angående Gamal Hosein gir jeg blaffen i om han er skyldig eller ikke, men hvilken forskrutt kvinnehjerne er det som kan finne på å føle medynk med en antatt morder? Fantasere om ham, sende kjærlighetsbrev…
Det er så jeg føler skam på vegne av mitt eget kjønn. Det blir for dumt, for uvirkelig. For tomhjernet! For dette er det ubestridelige bevis på hvor dumme enkelte kvinnfolk er!
Norge er slett ikke unik når det gjelder dumme kvinnfolk. Jeg satt og ristet målløs på huet mens jeg så et program på Discovery om livstidsfanger og dødsdømte i et fengsel i Amerika. Det haglet inn med kjærlighetsbrev – og de fleste var for grove til å bli gjengitt på kanalen. Det var både dødsdømte og livstidsfanger som hade giftet seg i fengsel. Hva slags jævla samliv er nå det, da? Ses en gang i uka, en halvtime hver gang… faen til sexliv! Nei, jeg vet ikke hvordan besøksprosedyrene er i verken amerikanske eller norske fengsel, men det kan da ikke være et fullgodt liv å gifte seg med en som enten kommer til å bli henrettet av myndighetene, eller som sitter inne for resten av sitt liv! For ikke å snakke om hvorfor de sitter der! Mord og voldtekt på kvinner og barn…
Man skal tilgi, heter det seg. De lever vel etter det, da, de som sender brev til mordere bare fordi de har lest om dem i avisene. Hvordan oppstår sympati for en morder, kun ved å lese om ham i avisene og se nyhetene på fjernsyn? Hvordan kan den sympatien oppstå når foreldrene til de myrdede barna blir intervjuet, når det i nærmeste detalj blir beskrevet hvordan udåden skjedde? Hvordan får man sympati med et uhyre? Men skal tilgi… men det er visse ting en ikke kan tilgi, og etter min mening skal man ikke løpe rundt og tilgi absolutt alt og alle, samme hva de har gjort. Det er Guds jobb, det. Han gjør såpass slett jobb her nede på jorda at tilgivelsen skal han få lov til å jobbe med selv.
Hva tenker foreldrene til de to drepte jentene når de leser i avisen at et kvinnfolk har forelsket seg i morderen av deres barn, kun fordi det har stått om ham i avisene fordi han har drept barna? Jeg ser på slike kvinner som evneveike. Såpass tilbakestående at de føler naturlovene slik ei ulvinne søker den sterkeste (råeste) ulven, slik ei hoppe vil bli bedekket av den sterkeste (råeste) hingsten. Hanndyra må sloss for å få bedekke seg. Naturen er rå. Men jeg har tilgode å se en naturfilm der hunndyra tiltrekkes av et hanndyr som dreper ungene deres. Ett sted i evolusjonen har noe slått klikk, og det viser seg til kjenne i slike situasjoner. Barnevoldtekt og mord blir beskrevet i avisene, og jenta sender brev og blir fast brevvenn med uhyret.
Nå skal Jan Helge Andersen tydeligvis få flytte til et fengsel nærmere brevvenninna si. Så fint, da. Så føles vel straffen mildere. Men hva skal mildne savnet for foreldrene som mistet barna? Det føles ikke mildere av at enkelte kvinnfolk føler sympati med deres barns drapsmenn, i alle fall.
Sorry, jeg vet at det bør handle om erotikk og sex i Berits hjørne, men denne gangen ble jeg altså for forbanna til å tenke i kåthetens baner.
Jeg skammer meg. På grunn av dumme kvinnfolk som sender kjærlighetsbrev til fengselsfulger.
Skjerp dere!
Berit H. Hagen
